UKENS PERSON
Nelly Sachs
Den 10. desember var det 132 år siden Nelly Sachs ble født. Det er 57 år siden hun mottok nobelprisen i litteratur, en pris hun delte med den israelske forfatteren Samuel Agnon. I sitt nobelforedrag bemerket hun at de to til sammen representerte spennet i jødisk historie: ”Agnon er det nye og det fremtidsrettedes stemme, mens jeg bærer frem den jødisk tragedien”.
Nelly Leonie Sachs var født i Schöneberg I Tyskland. Familien var velstående og drev stort innen gummi og gutta-perka. Nelly var et sykelig barn og fikk derfor skoleundervisning hjemme. Hun elsket å danse og viste et åpenbart talent, men foreldrene turte ikke å oppmuntre til en slik karriere. I stedet ble hun beskyttet innenfor hustes fire vegger, og utviklet etter hvert et rikt indre liv som kom til uttrykk gjennom en dyp kjærlighet til litteraturen og til det å skrive. Nelly var særlig betatt av Selma Lagerlövs diktning og startet en korrespondanse med forfatteren. Det utviklet seg et nært forhold mellom de to, og da nazistene tok over makten i Tyskland ba Nelly Sachs, Selma om hjelp. Nelly var så skrekkslagen at hun på et tidspunkt mistet evnen til å snakke. Selma inviterte Nelly og moren til Sverige, noe som ikke var helt enkelt i 1940. Det endte med at Selma Lagerlöv måtte appellere til den svenske kongen for å få brakt de to i sikkerhet, en uke før deportasjonen. Resten av Nellys familie ble drept.
Nelly Sachs startet sin litterære karriere allerede som ung. Hun skrev eventyr, noveller og lyrikk innenfor en postromantisk tradisjon. Hennes verk ble imidlertid brent på bokbålene allerede fra 1933, så det vi kjenner til av hennes arbeider skriver seg fra tiden i Sverige. Det skulle gå syv år før hun klarte å slåss seg ut av den tausheten som hadde omsluttet henne siden før flukten. Temaene i diktningen kretset nå rundt forfølgelse, skrekk og død, men hun skrev med et driv og en følsomhet som løftet produksjonen hennes til en ny dimensjon. Den jødiske katastrofen gjennomsyret imidlertid ikke bare hennes arbeider, men hele hennes vesen, og på et tidspunkt måtte hun hospitaliseres. Hun skrev også under sykehusoppholdet og de siste arbeidene hennes ble publisert så sent som i 1983, tretten år etter hennes død.
Nelly Leonie Sachs mottok flere litterære priser i tillegg til nobelprisen. I 1958 ble hun tildelt Sveriges Radios lyrikkpris, i 1961, prisen som bærer hennes navn: Nelly Sachs Pris, og i 1965, De Tyske Bokhandleres Pris. En kopi av hennes leilighet finnes i magasinet under Det Kongelige Bibliotek i Stockholm og på Kungsholmen finnes Nelly Sachs Park.
Berit Reisel
UKENS PERSON
ELIE WIESEL
av Berit Reisel
Vi ønsker oss sterke stemmer i disse dager. Stemmer som snakker slik at menneskene lytter. En av dem jeg savner er forfatteren, filosofen, og Nobelprisvinneren Elie Wiesel. Vi kjente ham som en stor stemme i den internasjonale samtalen og en varm venn av vårt eget lille jødiske samfunn. Elie vokste opp i Sighet i Romania og ble deportert til Auschwitz sammen med familien sin den 16. mai 1944, 16 år gammel. Moren, Hilda, og de to søstrene Beatrice og Tzipora, ble drept umiddelbart, mens Elie og faren klarte å holde sammen nesten til det siste. Bare uker før frigjøringen ble faren slått i hjel av leirvaktene.
Elie overlevde og etter frigjøringen dro til Paris. Han var helt alene og fylt av skyldfølelse over å ha overlevd. Han lærte seg fransk, begynte å skrive, og ble etter hvert en anerkjent journalist og aktiv samfunnsdebattant. Han involverte seg også politisk og stilte seg blant annet til disposisjon for Irgun ved å oversette deres artikler fra hebraisk til yiddish. I de første årene etter krigen nektet han å skrive om sine opplevelser. Det fantes ingen ord for dem. I 1952 klarte imidlertid hans venn, Francois Mauriac, å overtale ham til å skrive, og den første av i alt 57 bøker: ”And the World Remaind Silent” kom ut på yiddish. I 1955 flyttet han fra Europa til USA der hans kunnskap, tenkning og refleksjoner både i forhold til jødiske temaer og andre filosofiske emner ble så høyt skattet at billetter til forelesningene hans på universitetet ble solgt på svartebørsen. Nå er disse perlene å finne på nettet, så det er bare å fråtse.
Elie Wiesel har etterlatt seg en kulturarv, og utsagn som ”Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet” og ”Antisemittisme er en sykdom ikke-jødene lider av, men som jødene dør av”, har gått inn i vår kollektive erkjennelse. Han ble de dreptes stemme. Lavmælt, kraftfull, og så unik at Den Norske Nobelkomite besluttet å tildele ham Nobels Fredspris i 1986. I sin åpningstale karakteriserte Nobelkomiteens formann ham som ”Menneskehetens budbringer” (The Messenger to Mankind).
Elie Wiesel ble hedret med mange priser, både for sitt litterære og sitt humanitære arbeid. Ved sin autoritet og gjennom sitt eget humanitære fond arbeidet han frem viktige menneskerettighetssaker samt saker av betydning for minnekultur og mellommenneskelig forståelse. Han var initiativtaker til etableringen av Holocaustmuseet i Washington DC og han ledet vårt eget «Restitusjonsfond til støtte for jødisk kultur utover Norges grenser».
Verden ble et stillere sted uten ham. Vi hadde trengt ham nå.