UKENS DVAR TORA - BAMIDBAR

AV CHRISTINE MOHN

Navnet på denne ukens parasha, Bamidbar, betyr direkte oversatt ”i ørkenen”. Dette er også første parasha i 4. Mosebok, som bærer samme navn. Fjerde Mosebok omhandler mesteparten av israelittenes ørkenvandring, og beskriver tiden mellom mottakelsen av Torah og hjemkomsten til Det lovede land. De forskjellige parshiot i 4. Mosebok inneholder litt halachisk materiale, men mest ren historiefortelling.

En ørken er for oss et tørt, ufruktbart og uutholdelig varmt område, et sted vi ikke bør oppholde oss lenge av gangen. Israelittenes 40 år i ørkenen har avstedkommet uttrykket ”ørkenvandring”, som betegner en lang, kjedelig og utmattende prosess. Denne perioden i israelittenes historie kommer etter to svært dramatiske begivenheter – befrielsen fra slaveriet i Egypt og mottakelsen av Torah – og før en annen skjellsettende epoke i deres historie – dannelsen av en selvstendig stat og oppbygningen av et velfungerende samfunn.

Med andre ord kan vi betrakte innholdet i 4. Mosebok som en liten pause fra all dramatikken, der israelittene bruker tid på å komme seg til hektene etter alt de har vært gjennom og samle krefter til de nye, anstrengende oppgavene som venter. Tradisjonen tro vil jeg ta for meg noen av de psykologiske aspektene ved disse Torah-avsnittene.

En ørkenvandring er preget av usikkerhet.

Vil jeg klare å nå målet jeg har satt meg?

 Hvor lenge vil jeg måtte vente på resultater?

Er det noe jeg kan gjøre for å fremskynde prosessen eller gjøre den mer effektiv?

Kan jeg stole på at de andre jeg samarbeider med bidrar med det de skal?

Kan noen hjelpe meg hvis jeg gjør feil?

Hvis ting blir svært annerledes enn jeg hadde ønsket og håpet, hvordan skal jeg takle dette?

Har jeg noen plan B?

For å kunne leve med denne usikkerheten, for å kunne klare å gjøre det som må gjøres hver dag for å holde seg selv, familien og samfunnet i gang, må en ha visse verktøy til rådighet.

Israelittene hadde for ikke lenge siden fått to slike verktøy av Gud. For det første hadde de fått politisk frihet etter utgangen av Egypt. De fikk lov til å være tenkende, organiserende og kreative mennesker som fritt kunne bruke sine evner. Det betyr at det de skapte i ørkenen, de organisatoriske ferdighetene de tilegnet seg i et slikt ugjestmildt og farlig område, ikke ble fratatt dem av slaveeierne, men ble deres egen eiendom som de kunne bruke til beste for seg selv og sitt samfunn. Det er likevel vanskelig for en gruppe traumatiserte, forhenværende slaver plutselig å skulle leve i frihet. I en slik situasjon risikerer anarkiet å bryte løs. For å forhindre moralsk forfall og påfølgende sosialt sammenbrudd, tok israelittene i bruk det andre verktøyet Gud hadde gitt dem – Torah. Torah ga dem retningslinjer for både privat atferd og styring av samfunnet, de rammene som var nødvendige for å kunne leve sammen.

Ørkenvandringen var likevel krevende, det får vi mange eksempler på gjennom hele 4. Mosebok. Israelittene klager over matmangel og fysisk slit, ignorerer forordninger fra Torah, og flere ganger blir uenigheten dem i mellom så sterk at opprøret truer. De kommer seg gjennom ørkenen likevel, fordi de har et tredje verktøy til rådighet: De stoler på at Gud holder sitt løfte om å føre dem frem til Kanaan. Tro kan flytte fjell, heter det, og i dette tilfellet førte troen til noe enda mer mirakuløst – at over en million kranglevorne israelitter kom seg gjennom ørkenen.

Det er lett å tenke seg ørkenvandringen som symbol på selve livet. Livet er en eneste lang usikker prosess, der en aldri kan være trygg på at en vil nå de målene en har satt seg, og i alle fall ikke når eller på hvilken måte. I det krevende arbeidet det er å mestre de vanskene livet byr på, bruker vi de samme verktøyene israelittene hadde. Den politiske friheten tar vi for gitt her i landet, men det er verdt å tenke over at den danner grunnlaget for bruken av de andre verktøyene (her er det på sin plass å ønske alle god 17. mai!).

Den politiske friheten vi er så heldige å være født inn i, tillater oss å lære oss regler for hvordan vi skal oppføre oss og utvikle våre skapende evner. Disse reglene lærer vi av våre foreldre, på skolen, av venner, gjennom vitenskapen og av religiøse og filosofiske skrifter (og her er det på sin plass å minne om at vi feier Shavuot og minnes mottakelsen av Torah om et par dager!). Hvis vi har tilegnet oss disse to verktøyene, kommer bruken av det tredje – troen på at vi kan lykkes – nesten av seg selv. Et menneske som lever i politisk frihet og har fått med seg gode verdier og fornuftige regler for atferd, har svært gode muligheter til å klare seg i møte med nødvendige nederlag, skuffelser, sorg og sykdom.

Alle opplever tilbakeslag, alle må gjennom den ørkenvandringen livet er, men med de rette verktøyene til rådighet, kan vi takle problemer på fornuftig vis og nå de fleste av våre mål. Derfor kan vi betrakte ørkenvandringen som en nødvendig prosess der vi fordøyer alt vi har vært gjennom, lærer oss å leve med historien, og utvikler den psykologiske modenheten og praktiske ferdighetene som skal til for å nå vårt mål – og leve videre etter at målet er oppnådd. Det foregår ingen læring der en ikke bruker tid til å gruble og reflektere over fortidens positive og negative, og en utvikles ikke som menneske hvis en hele tiden opplever suksess og ikke blir vant til å takle perioder med manglende resultater.

En ørken er et relativt ufruktbart område, men det finnes både plante- og dyreliv der. Det betyr at levende vesener godt kan oppholde seg i ørkenen under visse betingelser. De små insektene og buskene som lever der, er så tilpasse sitt område at de ikke kan overleve noe annet sted. Vi kan la oss inspirere av disse skapningene, og finne oss i at vi ikke bare kan, men også må, leve i ørkenen i visse perioder. Slik sett kan ørkenvandringen bli det fjerde verktøyet vi trenger for å mestre livet.