I den hebraiske kalenderen, er det alltid noen parashot som er nærmere oss eller som er viktige av ulike årsaker.  Parashat Lej Lejá, fokuserer spesifikt på historien til en enkelt familie, samt de historiske handlingene som relateres til datidens kriger mellom de enkelte nasjonene og stammene i Midtøsten. Etter å ha introdusert oss for skapelsen av hele verden og beskrevet menneskehetens oppstandelse, fokuserer teksten i Lej Leja på historien om Abraham.  Sammen med kona Sara, må Abraham gå ut på en vei/handling som for alltid vil forandre deres liv. Det er ikke tilfeldig at budskapene i parshaen tydelig viser oss hvor grunnleggende det er for hvert menneske å kunne finne sin egen vei,  (Lej Lejá, -gå, ….velg din vei)

Et av de klassiske problemstillingene, som de lærde var opptatt av når det gjaldt denne parashaen, var spørsmålet om hvorfor Abraham ble valgt til å bli den første av våre patriarker. I følge den bibelske beretningen bestemte G- d ensidig – uten å redegjøre for, eller gi noen forklaring – at denne eldre mannen Abraham, opprinnelig fra landene i Mesopotamia i det gamle Midtøsten, skulle være stamfar til vårt folk.

Kan det tenkes at G-d´s valg av Abraham var en tilfeldighet?

Ingen tolkning av denne parashaen hadde en annet konklusjon, enn at valg av Abraham ikke kunne tolkes som et tilfeldig valg. I hver av disse tolkingene finner vi en betydelig mengde forklaringer som manifester valget av Abraham med hans mange gode menneskelige egenskaper. Disse egenskapene gjorde Abraham til en respektert mann, noe som også medførte misunnelse. Jeg velger følgende tanke: Abraham så på verden med kriger og vanskeligheter og kom til følgende konklusjon; Til tross for kriger og vanskeligheter, finnes det en orden som G-d har gitt oss, og som Abraham valgte å følge. Dette valget gjorde han til det jødiske folkets stamfar.

Hver og en av oss ser verden som en projeksjon av oss selv. Abraham ble valgt til å forstå hvordan han skulle åpne øynene og se skjønnheten i den skapte verden. Selv når verden er full av urettferdigheter og sorger – er livene våre fulle av gode ting og minneverdige øyeblikk.

I Lej Leja fra Toraen, leser vi at G-d sier til Abraham «gå … til landet som jeg vil vise deg.» Et enkelt, men omfattende budskap. G- d forteller ikke hvor Abraham skulle vandre, heller ikke hvorfor – eller hva som ville skje med han da han kom frem. G-d nevnte ikke engang hva han skulle ta med seg. Fortelling sier ganske enkelt ……….. gå.

Og Abraham gikk uten å spørre. Han ba ikke om mer informasjon, han trengte ikke en reiserute eller et kart. På den tiden var Abraham allerede etablert i sitt hjem. Budskapet om å forlate alt han hadde utrettet i sitt tidligere liv, var sannsynligvis ikke lett. Det fantes ikke noen garanti for at han fortsatt ville nyte de samme levekårene og komforten under reisen eller ved fremkomsten.  Til tross for alle utfordringene og usikkerheten forbundet med reisen, velger han å forlate sitt hjem og starte sin vandring. Ganske enkelt fordi Gud hadde spurt ham.

Senere på reisen forteller G-d til Abraham at hans avkom vil være «tallrike som jordens støv» og at «han vil opprette en pakt» med generasjonene som vil etterfølge ham – et løfte som er drevet av Isaks fødsel. Da Isak var tretti-syv år, fikk Abraham Isak budskapet fra G-d om å ofre sin sønn. Abraham må utvilsomt ha vært opprørt over dette. Etter alt han hadde vært gjennom, alle de sjeler han oppmuntret til å følge et åndelig liv, og alle de årene han måtte vente på å få et barn. Abraham kunne ikke forstå hvordan Gud kunne be ham om å ofre det han elsket mest. Han hadde allerede gått gjennom ni tester av troen før dette kravet om å ofre sin sønn.

Abraham ble satt på prøve:

וַיֹּאמֶר קַח נָא אֶת בִּנְךָ אֶת יְחִידְךָ אֲשֶׁר אָהַבְתָּ אֶת יִצְחָק וְלֶךְ לְךָ אֶל אֶרֶץ הַמֹּרִיָּה וְהַעֲלֵהוּ שָׁם לְעֹלָה עַל

     אַחַד הֶהָרִים אֲשֶׁר אֹמַר אֵלֶיךָ: (בראשית כב:

Abraham godtok G-ds budskap, og førte sin elskede sønn Isak til toppen av Moria-fjellet, forberedt på å ofre ham til G-d. I siste øyeblikk ble Isak reddet fra kniveggen. Abrahams vilje til å følge G-ds instruksjoner var like kraftig i det åndelige som i viljen til å fullføre handlingen.

Isak var fullstendig klar på hva som skulle skje og godtok også G-d plan.  Historien handler om Abraham’s lydighet som den fullkomne tro, og med frivilligheten forståes som fullverdig for G-d. De lærde sier faktisk at den dyptfølte offerviljen til både Abraham og Isak var et synonym til kapará (soning), for alle syndene som nasjonen Israel hadde begått eller skulle begå i fremtiden. Så hvilken mening kan vi finne i alt dette?

I hovedsak er forventningene en følelse av at vi fortjener ønsket resultat. Det er også en arrogant formodning å tro at det eneste mulige utfallet er et som vi kan forestille oss. Når vi har forventninger, både positive og negative, glemmer vi at G-d har en mye større plan enn vår egen. Uansett resultat, hvis det skiller seg fra forventningene våre, blir vi fordømt til skuffelse, harme og bitterhet. Videre representerer det tapet av evnen til å gjenkjenne at alt som er i verden er skapt av Gud, og designet for å forme oss til å være den personen han vil at vi skal være og for det formålet vi ble skapt.