Ukens dvar tora

På sedernatten er et av høydepunktene syngingen av verset vehi sheamda. Vehi sheamda er en kort tekst som på mange måter oppsummerer jødisk historie sammenvevd med lidelse, undertrykkelse og fare for utryddelse og samtidig gir håp og en sikring om at Gud vil redde oss.

Det er viktig å merke at vehi sheamda egentlig ikke er et dikt eller en sang; det er en integrert del av Haggadaen. Forfatteren blir ofte referert til som Baal Haggada, eller skaperen av Haggada-ordenen fra Tanaim-perioden. Samtidig blir den markert på en spesiell måte ved at man skal løfte begeret når man leser teksten (ifølge HaAri skal man også reise seg opp). Det har også kommet flere melodier og mange velger derfor å synge den fremfor å lese den som en integrert del av Haggadaen.

La oss se litt nøyere på teksten-

וְהִיא שֶׁעָמְדָה לַאֲבוֹתֵינוּ וְלָנוּ, שֶׁלֹּא אֶחָד בִּלְבָד עָמַד עָלֵינוּ לְכַלּוֹתֵנוּ: אֶלָּא שֶׁבְּכָל דּוֹר וָדוֹר עוֹמְדִים עָלֵינוּ לְכַלּוֹתֵנוּ וְהַקָּדוֹשׁ בָּרוּךְ הוּא מַצִּילֵנוּ מִיָּדָם

«Og det er dette samme løftet som har vært støtte for våre forfedre og for oss selv, for ikke bare én har reist seg mot oss, men i hver generasjon har noen reist seg mot oss for å utslette oss, men den hellige, velsignet være han, har reddet oss ut av deres hender.»

 Teksten referer til løftet i forrige verset som har gitt støtte til våre forfedre og som gir støtte til oss. «Velsignet er den hvem har holdt løftet til Israel.. Som det er sagt: `Og Gud sa til Abram: Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundre år. Men det folket de må slave for, vil jeg også dømme, og deretter skal de dra ut med stort bytte.`».

Men hva er «dette» løftet? Ifølge mange kommentatorer innebærer løfte om at selv om det vil være mange i alle generasjoner som vil ønske å skade det jødiske folk, forsikrer Gud oss om at alle disse vil ende i ødeleggelse, og at det jødiske folket til slutt vil komme ut av nøden med løftet hånd og nå full frigjøring. Dette er også grunnen til den store sangen. Vi er takknemlige for løftet som stod for våre forfedre og som fortsatt står gjennom hele den jødiske historien.

HaNatsiv (Naftali Zvi Yehuda Berlin, 1816 Mir, Russland – 1893 Warszawa, Polen) godtar imidlertid ikke denne tolkningen. Han sier at løftet som Abraham fikk om redningen kun gjaldt generasjonen som kom ut av Egypt. Han sier at taksten referer til førte del av løftet som ble gitt til Abraham: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres.» HaNatsiv forklarer at Gud med disse ordene faktisk klargjør for Abraham skjebnen til Israels folk som en spesiell nasjon som ikke er som alle andre nasjoner. Som et folk som vil bo alene, bringer folket også et spesielt budskap til verden, og dette er også grunnen til at når Israel går i eksil, vil de være der som fremmede og ikke bli assimilert i nasjonene.

I følget HaNatsiv handler løftet ikke om redningen men faktisk om selve fremmedgjøringen og undertrykkelsen og han kobler det til den unike oppgaven Gud har gitt det jødiske folket «Og slik er det i hver generasjon, når Israel ønsker å assimilere seg mer, da tar verdens nasjoner avstand fra dem og prøver å utrydde dem.»

Disse ordene fra HaNatsiv endrer forståelsen av den første delen i verset- «det er dette som har latt våre fedre og oss bestå» det er ikke bare redningen som fått det jødiske folket til å bestå, men også selve undertrykkelsen. Altså de som har reist seg mot oss for å utslette oss har i praksis hvert (ifølge Hanatsiv) de som har sikret vår overlevelse …

Jeg finner det personlig litt vanskelig å synge denne teksten under sedernatten for hvorfor skal vi, mens vi feirer vår frihet, synge det faktum at Israels folk er i enhver generasjon utsatt for hat og forfølgelse? Teksten forsikrer oss riktignok at Gud vil redde oss fra dem, men det kan umulig bli forstått som et løfte om redning for hvert enkelt individ i folket, men kun som et løfte om folkets overlevelse. På veien mot folkets overlevelse har så mange mennesker fra folket manglet på personlig plan Guds redning. Er det noe vi bør synge?

På den andre siden blir vi gjennom denne teksten koblet tilbake til alle generasjoner som har kjempet for jødenes overlevelse. Den minner oss om at vi har en unik oppgave i verden som ikke kan gjennomføres dersom vi bare ønsker å være som alle andre folk. Den kobler oss også til fremtiden ved løftet gir oss, om at uansett hvilke utfordringer det jødiske folket vil møte vil vårt folk og vår tro til slutt bestå alle utordringene. Det siste året har, dessverre, gitt oss en påminnelse om vår generasjon ikke er et unntak uten utfordringene eller uten noen som vil utslette oss. Etter shoa og etableringen av staten Israel var det noen som tenkte at antisemittismen ville forsvinne, det gjorde den den ikke. Den har klart å reise seg opp igjen, også i nye former og med nye ansikter.

Rabbi Jehuda Arye Alter (Sefat emet) har en fin ḥasidisk lesing i teksten. Har leser i teksten שֶׁלֹּא אֶחָד בִּלְבָד עָמַד עָלֵינוּ לְכַלּוֹתֵנוּ (for ikke bare én har reist seg mot oss for å utslette oss) som «det er bare én ting som kan reise seg opp og utslette oss, og det er at vi ikke er forent». Det er en påminnelse om hvor viktig det er for oss å stå sammen som folk, til tross for alle forskjellene mellom oss. Det siste året har også lært oss hvor flott det er når det jødiske folke forenes og står sammen.

Når vi vil denne uken samler oss sammen i sedernatten, vil vi feire vår frihet vi vil tenke på alle generasjoner som ikke har hatt mulighet å feire i like stor frihet som vi kan. Fremfor alt vil vi tenke på gislene som sitter fanget uten noen frihet mens vi feirer vår frihet, og vi ber at de blir snarest blir reddet og kommer seg hjem til sine familier.