Etter krigen - gjenreisning

De kom tilbake til sine raserte hjem og begynte å lete etter sine eiendeler. Nazistene hadde plyndret alt, og det aller meste var borte.

1945-1947

Jødene vendte hjem til Norge
De hadde flyktet til Sverige (925) og til andre land. Noen hadde tjenestegjort i den norske armé i England. 20 (av 25 overlevende) av de 760 som var blitt deportert til nazistenes utryddelsesleire. (Av 23 jøder som mistet livet på annen måte, var noen blitt skutt i Norge).

Under halvparten igjen av menighetens medlemmer
De kom tilbake til sine raserte hjem og begynte å lete etter sine eiendeler. Nazistene hadde plyndret alt, og det aller meste var borte.
DMT's forstander, Mendel Bernstein hadde blitt reddet til Sverige sammen med en del av sin nærmeste familie. Sønnen Sigmund ble borte, deportert til Auschwitz.

Under flyktningetiden i Sverige hadde Mendel Bernstein tatt seg av menighetens anliggender. Forgjeves hadde han forsøkt å skaffe opplysninger om de deporterte til konsentrasjonsleirene.

Synagogen uskadd
I mai 1945 dro forstander Bernstein hjem med første flyktningetog til Norge for å ta fatt på gjenreisningen av trossamfunnet. Synagogen i Bergstien var det første sted han oppsøkte. Som et under, fant han den uskadd av den tyske okkupasjonsmakten, i motsetning til synagogen i Calmeyergaten.
Synagogen i Bergstien var fullstappet med nazilitteratur og eiendeler fra jødiske hjem som nazistene hadde beslaglagt - men alt inventaret var i behold, selv om det var stuet sammen. Da vaktmester Sleipnes låste opp Toraskapet, var Tora-rullene med sin utsmykning der. Synagogen kunne tas i bruk etter en opprydding. Ved synagogens høytidelige innvielse 31. august 1945 var HKH Kronprins Olav til stedet.

Gjenreiningsarbeidet
I 1946 ble det møysommelige arbeidet med å gjenreise menigheten overtatt av Det Mosaiske Trossamfunds nye forstander, Harry M. Koritzinsky. Med sin akademiske utdannelse innenfor økonomi og sin militære bakgrunn som kaptein i den norske hær, ledet han menigheten med stø kurs gjennom 30 år og holdt orden på menighetens finanser.

Han gjorde også en imponerende innsats som redaktør for det månedlige jødiske menighetsbladet «Hatikwoh» gjennom 11 år før krigen. For sin innsats i og utenfor trossamfunnet, ble han hedret med Kongens fortjenestemedalje i gull. I 30 år ble «Harry K.» synonym med DMT.

Norge tar imot nye flyktninger – Holocaustofre
I 1947 innvilget Norge, som hadde mistet en stor del av sin jødiske befolkning, å ta i mot 600 jøder. Disse var jøder som hadde overlevd utryddelsesleirene og som befant seg i flyktningleire.

492 jødiske flyktninger kom til Norge og ble plassert over hele landet, men de fleste dro videre til Israel og andre land i 1948.

I begynnelsen av 50-årene kom ytterligere ca 200 jødiske, såkalte minusflyktninger; tuberkulosesyke overlevende fra konsentrasjonsleire. Norge var det første land som ga dem en sjanse. De ble friske og bosatte seg her.

Det kom ytterligere flere jøder til Norge fra Ungarn i 1956 i forbindelse med uroligheter, og i 1967 fra Polen p.g.a. antisemittiske utbrudd.

Integreringen
De fleste av dem som kom i 1947 ble plassert i småbyer hvor det var lettere å finne bolig og arbeide enn i Oslo. Dette året opprettet DMT en sosialkomité som særlig skulle ta seg av de gruppene som kom til landet etter 2. verdenskrig. Jødiske organisasjoner i utlandet, som forvaltet erstatningsmidler fra den tyske stat overfor jødene, bidro økonomisk til dette arbeidet frem til 1964.

I Oslo gjorde jødisk Ungdomsforening, JUF, en innsats for at de nye trosfellene som var kommet til landet skulle føle seg hjemme sammen med de andre i trossamfunnet. Hver uke fra 1947 arrangerte noen ildsjeler, med Markus Sender i spissen, sammenkomster, bridgeaftener, bordtennis etc. Aviser på innvandrernes eget språk - tysk, polsk, jiddish, ungarsk - lå fremme.

Mange av de unge som var kommet til Norge dro videre til andre land, særlig til Israel. Ikke alle orket enda en ny omstilling og ble i landet, selv om det ikke var lett å innpasse seg i en annerledes kultur og lære et nytt språk. De som var plassert utover landet ble tatt imot på en meget vennlig måte av det norske samfunnet, men det var et stort savn for dem å leve langt borte fra et jødisk miljø. De var opptatt av å overleve, skaffe seg levebrød og et sted å bo - og de klarte det.
I dag bor fremdeles noen få av innvandrergruppene etter 2. verdenskrig utenfor Oslo-området. De andre, som ikke har emigrert, har flyttet til hovedstaden.

Men derved var ikke alle sosiale problemer løst. Det var helst i de tilfeller at nyankomne giftet seg inn i Oslos jødiske familier at de lettest gled inn i det jødiske miljøet.

Hjelp til ofrene i Europa
Det var fremdeles mange overlevende Holocaustofre i flyktningeleirer i Europa. Lastebiler med mat, klær, medisiner og vitaminer som JUF og Mosaisk Kvinneforening hadde samlet, ble sendt til flyktningeleirene sammen med Markus Sender, som var UNWRA-offiser.