1900-1917: Jødisk liv i Kristiania

1900-1917: Jødisk liv i Kristiania

«... store drøss av jødiske innflyttere fra Russland, som især driver handel, hovedsakelig tobaksforretninger, frukthandel og ti-øresbasarer, de fleste i strøket omkring Calmeyergaten og Hausmansgaten samt på Enerhaugen. Det er folk som skjønt de er fattige, dog er energiske og arbeidsomme. (...)»

1903 - 1917 Livet rundt gudstjenesten - shul - i Østre Elvebakken

 Med økende innvandring av jødiske flyktninger fra pogromene i Russland, Polen og Litauen, ble lokalene for gudstjeneste i Osterhaugsgaten for trange. Dette var på begynnelsen av 1900-tallet. Det var ikke lett å finne et passende sted, men i
1903leide DMT et lokale ved Akerselven, i Østre Elvebakke 4, i et område hvor mange jøder bodde. Lokalet, som tidligere hadde vært brukt til IOGT-møter, var ikke særlig passende: Inngang fra en bakgård, opp en baktrapp, opp i tredje etasje og med do i gården. Likevel holdt trossamfunnet sine gudstjenester der helt frem til
1917da man måtte flytte fordi eiendommen skulle bygges om til yrkesskole. Da det i de første 5-6 årene ikke fantes elektrisk lys, tente man store stearinlys. Det fremkalte en stemning som kunne minne om Øst-Europas landsbysynagoger. Rommet ble etterhvert utstyrt med en rekke gaver og ble mer lik en shul. Man kalte det ikke for synagoge, men shul, på jiddish, slik menighetens medlemmer også den dag i dag omtaler synagogen.
 

Shul - mer enn et lokale for gudstjeneste

Man kom gjerne tidlig, før gudstjenesten begynte. Shul var stedet en kunne treffes og prate sammen. Noe foreningsliv eksisterte ennå ikke i menigheten.

Det fantes jødiske familier med gjestfrie og åpne hjem der mange samlet seg daglig, og hvor viktige saker ble diskutert. Her kunne man avtale å møtes ved ettermiddagstéen, i hjemmene til menighetens sosialt ansvarsbevisste ledere.

Shul i Østre Elvebakke var også undervisningsstedetet, hvor menighetens kantor (forsanger) og religionslærer bodde og underviste barna.

Som tjenestemann i menigheten, var kantor Levins oppgaver mange: Ved siden av å synge og forrette ved gudstjenesten, ga han undervisning i religion og hebraisk-lesing, toraforelesninger, han utførte guttebarnas omskjærelse - Brit Mila -, foretok den rituelle slaktingen av både storfe i Østre Aker og av høns, som de jødisk koner brakte ham levende fra torget og som han slaktet i Østre Elvebakke. Etterhvert som menigheten vokste måtte han få en hjelper.

1916sluttet kantor Levin sin 12-årige tjeneste i DMT.
1917var epoken i Østre Elvebakke slutt.
 

Levebrødet

I 1880-årene var jødenes levevei omførselshandel, manufaktur og klokker.
Noen var sigarettarbeidere, vei- og banearbeidere, mens noen drev Lofotfiske.
Omførselshandel var et slitsomt liv. Borte fra familien store deler av året. De kom hjem bare til de store høytidene. I noen familier ble barna alltid født i begynnelsen av februar, fordi pappa kom hjem til Pesach (jødisk påske).

På begynnelsen av 1900-tallet var jødenes levevei fremdeles preget av de samme yrkesgruppene. Men nå var det også blitt et økende antall håndverkere. Særlig skomakere, men også urmakere, skreddere, buntmakere, snekkere, malere, murere, taktekkere, fotografer, sigarettarbeidere og vognmenn, for å nevne noen.
Det var fremdeles et tungt og strevsomt liv og mye fattigdom blant jødene.

 

 

Et tidsbilde - Aftenposten 24. januar 1911:

I begynnelsen av artikkelen blir politiet intervjuet om omfanget og tiden for innvandringen av jøder fra Russland til Kristiania. Politiet svarer til dette at det ikke er mange som har kommet:
I alt har 50 meldt innflytting i 1910, nesten alle jøder fra Østersjøprovinsene og Polen. Og videre, at innvandringen ikke har vart lenge og at den først økte under den russisk-japanske krig og under pogromene i Russland. Politiet refererer til jødene som «fattige, men skikkelige folk» og nevner at det eneste som kunne skaffe politiet bryderi var «noen jødiske kramkaren som drev ulovlig omførselshandel oppe i bygdene»...
Her følger utdrag av artikkelen slik den fortsetter etter intervjuet med politiet:

«... store drøss av jødiske innflyttere fra Russland, som især driver handel, hovedsakelig tobaksforretninger, frukthandel og ti-øresbasarer, de fleste i strøket omkring Calmeyergaten og Hausmansgaten samt på Enerhaugen. Det er folk som skjønt de er fattige, dog er energiske og arbeidsomme. Grunnen til at de er kommet er de mange uroligheter i deres opprinnelige hjemland. I sær ved den tid da jødeforfølgelser i Kischinev fant sted, dro de bort i flokk og følge...
Av de russiske og polske jøder, som for 20 - 30 år siden eller tidligere kom hertil landet, er det adskillige som nu eier betydelige forretninger og kapitaler, og deres barn er fullstendig norske i sinnelag. Vi har flere eksempler på,
at russiske og polske jøders barn har oppnådd stillinger her i Norge som offiserer i arméen, som leger, tannleger, sakførere osv.
Men blant de mange, som nylig er kommet til landet og ikke kan tale språket, lever de fleste et usselt og fattig liv. Fra dag til dag sliter de med småhandel for å berge livet. Disse folk lever et meget stille og rolig liv og især er de meget kjære i sin familie. De er meget forsiktige for ikke å komme i konflikt med loven, da de er inderlig glade over å ha funnet et fristed her i landet hvor de kan leve trygt. Den jødiske hjelpeforening tager seg i høy grad av de betrengte jøder som tilhører den mosaiske tro, og yder dem den hjelp den kan ... »