Begravelse

Etter jødisk tro, er livet en gave fra Gud, og livet skal derfor behandles som en gave. En time i denne verden er mer verdt enn evigheten. Det er i denne verden at vi skal yte vårt for å fortsette Guds skaperverk, og ingen kan unndra seg denne oppgaven. Jødedommen betrakter et menneskes død, som en overgang fra den fysiske verden til den åndelige verden. Døden er ikke et avsluttende kapittel, den er kun en midlertidig avskjed, fordi troen på at sjelen fortsetter å eksistere er en av grunnstenene i den jødiske tro. Sjelen eksisterer etter døden, og vender tilbake til sin opprinnelse.

En jødisk begravelse skal finne sted så raskt som mulig etter at døden har inntrådt, for å hindre at legemet forråtnes før begravelsen. Et jødisk begravelsesselskap,Chevra Kadisha, påtar seg å vaske, å gjøre istand liket og selve begravelsen. Den avdøde føres til graven i en simpel umalt trekiste. Mange steder river den nærmeste familien en flenge i tøyet for å vise at familien sørger over en død slektning. Begravelsen slutter med at det leses kaddish. Kaddishbønnen inneholder ikke noe om døden, men er en lovprisning av Gud, selv når man stilles overfor meget store prøvelser. Den representerer også ideen om kontinuitet. Den avdødes nærmeste familie sørger over den døde i syv dager ved å sitte på lave skamler fra morgen til solnedgang.

Kun shabbat bryter sørgedagene. Innen et år setter man gravsteinen. Hvert år, på årsdagen er det vanlig å besøke graven, mens man i hjemmet tenner et minnelys -jahrzeitlys. I gudstjenesten på minnedagen leses kaddish. Ved jødiske begravelser benytter man sjelden blomster. En god forklaring er at vi alle skal være like og at det i det ytre ikke skal være forskjell på rik og fattig. Derimot pleier man, innen man forlater begravelsesplassen, å legge en liten sten på graven som et minne om ens besøk ved graven. Jødedommen forbyr kremasjon, fordi ideen om at man skal begraves, knytter seg til ideen om at selve kroppen skal vende tilbake til jorden.