"Og du skal fortelle dine barn"

- en betraktning av overrabbiner Michael Melchior

Livet består av en serie opplevelser som preger mennesket. De danner mye av grunnlaget for synspunkter, holdninger, handlinger eller mangelen på sådanne. Det finnes ingen entydige matematiske eller psykologiske formler for hvordan opplevelser vil påvirke det enkelte menneske. En episode som for noen kan være kimen til tro og håp, kan for andre bety det stikk motsatte.

Slik beretter Talmud historien om hvordan en gutt gikk opp på taket for å hente egg til sine foreldre fra et fuglerede: Først sendte han fuglemoren vekk før han tok eggene. Han oppfylte dermed to bud i vår lære; å ære sine foreldre og å ikke fjerne eggene mens fuglemoren ser på i redet. Når det gjelder begge disse budene, er det spesifikt lovet i teksten at ved å oppfylle dem, vil en gjøre seg fortjent til et langt liv. Talmud forteller imidlertid videre at på vei ned med eggene falt gutten fallt ned og ble drept. En eldre bestefar og hans barnebarn så at dette skje. Bestefaren, som var en av våre største lærde, mistet ganske enkelt sin tro på den rettferdige Gud. Barnebarnet kom derimot fra opplevelsen styrket i troen på et evig liv, uavhengig av livet her på jorden.

På samme måte som individet lever og opplever, slik lever og opplever et folk. Alle folkeslag har gjennomgått begivenheter i sin historie som preger og utvikler folkets kollektive bevissthet. Alle folk har gjennomgått tragedier og triumfer, følt håp og desperasjon. Alle kan fortelle sine historier og anekdoter.

Få antikke folkeslag har som det jødiske folk klart å bevare sitt kollektive minne og holde levende historiene om sine lyse og mørke stunder. Hemmeligheten bak denne evne er budet som israelittene fikk umiddelbart etter at de var blitt til et folk ved utgangen av Egypt: "Og du skal fortelle dine barn".

Vår tradisjon lærer oss at da Moses mottok de to steintavlene og hele loven - Toraen - på Sinaifjellet, ga Gud ham samtidig en muntlig forklaring. Denne måtte aldri skrives ned. Den skulle overleveres som historielegender, forskrifter og studier fra foreldre til barn, fra lærer til elev, fra rabbiner til student. Hvis den ble skrevet ned, ville den ikke mer kunne oversettes og tolkes på et språk som enhver generasjon kunne forstå. Den ville miste sin dynamikk. Selv da det jødiske folk ble sendt i eksil fra sitt hjemland og visse lærde tok ansvar for å bryte loven og nedskrive deler av den muntlige lære i Talmud, lyktes de å gjøre det på en slik måte at det bare styrket den muntlige prosess. Dermed fikk læreprosessen sin helt sentrale plass i jødedommen. Vi fikk innført undervisningsplikt for alle barn tusener av år før det ble alminnelig akseptert. Lærehuset ble viktigere enn bedehuset. Våre lærde har fortsatt å undervise, og så viktig anser man dette for å være at selv når Messias kommer, da vil dette ikke være god nok årsak til at man bør avbryte en undervisningstime!

Men lærdom må knyttes til opplevelse. Slik ble den jødiske kalender med sine høytider og sørgeperioder ikke bare en påminnelse om begivenheter i vårt folks historie. Man har først gjort sin plikt når barna selv har opplevd historien.
Når vi til Pesach (jødisk påske) takker Vår Herre for at han førte oss ut av Egypt, bruker vi alle mulige pedagogiske hjelpemidler for at våre barn skal identifisere seg med slavene; oppleve, smake, lukte det bitre - for så å kunne glede seg over friheten. Slik blir feiringen også en moralsk utfordring til å stå på ofrenes side og aldri på "faraoenes" - undertrykkernes - side. Og frihet blir derfor noe vi ikke tar for gitt, hverken for oss selv eller for andre.

På Shavout (jødisk pinse) opplever barna selv å stå ved foten av Sinaifjellet og motta de ti bud og loven. Den gjøres like relevant for dem som den var for den generasjon av deres forfedre som fysisk mottok læren.

Når det blir Sukkot (løvhyttefest) på høsten, flytter vi ut i skrøpelige hytter uten fast tak over hodet, på samme tid som alle andre mennesker flytter hjem i sine varme, trygge omgivelser. Slik føler barna våre på kroppen hva det vil si å tilhøre et folk som har måttet leve som flyktninger i årtusener. "Du skal elske den fremmede, for du har selv vært fremmed i Egyptens land" - ikke bare dine forfedre, men du selv var der! Slik setter vi oss på lave skamler i faste og bønn på Tisha B'av, fastedagen for Templets ødeleggelse og for tapet av vår politiske selvstendighet. Vi ser for oss hvordan Templet går opp i flammer sammen med en stor del av vårt folk.

Opplevelsen er ikke minst i det jødiske hjem. Den respekt for medmennesket som er grunnlaget for all etikk, må læres fra barnsben i hjemmet. Vi har ikke hatt et alter på 2000 år, men spisebordet er en god erstatning. Maten blir forberedt etter nøye overholdelse av spiseforskrifter. Samværet og samtalen omkring bordet gir måltidet en ekstra dimensjon. Dette gjelder ikke minst på Shabbat. Her er det så mange regler for hva som er tillatt og forbudt, at det nærmest "tvinger" familien til et samvær. Selv der hvor det har vært krangel og strid, må dette i alle fall "frem på bordet" når vi kommer til Shabbat. Som regel påvirker den helt spesielle rammen stemningen i hjemmet. Melodier og beretninger, studier i ukens avsnitt er noe man forbereder og gleder seg til i løpet av uken. Shabbat blir det sentrale som alt dreier seg om.

I en liten menighet som den jødiske i Oslo, er det ikke enkelt å følge opp denne tradisjonen: Retningen i storsamfunnet legger opp til at man i undervisningen satser betydelig flere krefter på teknisk ferdighet og pragmatisk tilvenning fremfor oppdragelse til åndelige verdier og kulturell eller religiøs egenart. Vi har allerede før vi begynner i 1. klasse tilbragt flere timer foran TV-skjermen enn vi bruker på verdistudier hele livet. Naturligvis påvirker også dette den jødiske menigheten. Dessuten er vi i den jødiske menighet så få at assimilering i storsamfunnet blir det naturlige. Utvikling av egen identitet blir å "ro mot strømmen". Vi ønsker heller ikke å lukke oss inne i en slags "frivillig ghetto", slik det gjøres i visse jødiske samfunn. Vi ønsker å ta del i samfunnets utvikling, motta og absorbere impulser. Og, i all beskjedenhet; yte vårt til et pluralistisk storsamfunn. Dette er en enorm utfordring for vår menighet.

For å overleve må vi satse alle våre krefter, økonomisk ressurser, talenter og ikke minst fantasi for å gi våre barn den lystbetonte opplevelsen av sin jødedom som vi ønsker for dem. De må utfra et jødisk ståsted utfordres i sine verdier. Lære å veie dem mot hverandre. De må få en skikkelig innføring i pakten, oppleve den og forholde seg til den, for at de selv en dag skal kunne ta beslutninger om i hvor høy grad den skal være relevant i deres tilværelse.

Da nazistene, under sitt redselsvelde, utryddet halve det jødiske samfunnet i Norge, utslettet de samtidig de fleste ledere og lærere. Vi vil alltid være fattigere. Vi vil alltid savne dem og deres innsats og inspirasjon selv 50 år etter - der det for en stor del skulle ha vært deres ufødte etterkommere som skulle ha båret menigheten. Men det lyktes ikke nazistene å utslette pakten og tradisjonene, historiene, bildene og melodiene. De opplevelsene skal vi fortelle våre barn på samme måte som vi har fatt dem i arv fra alle generasjoner som kom før oss.