Ekteskapslovgivning

Ekteskapslovgivning

Jødedommens syn på ekteskap og familie kan føres tilbake til fortellingene og lovtekstene i den hebraiske bibelen, Tanakh. Bibeltekstene beskriver ikke et fast vielsesrituale, men sier noe om praksis. Ekteskapstilbudet måtte aksepteres av pikens far eller bror (i farens fravær) og det måtte avtales en passende brudepris (mohar). Ekteskapet ble fullbyrdet gjennom det rett påfølgende seksuelle samvær. Etter alt å dømme ble det oftest også holdt en fest.

Rabbinere som arbeidet i tiden rundt, og i århundrene etter vår tidsregnings begynnelse, bygget på bibeltekstene og utarbeidet de teologiske forestillingene, juridiske bestemmelsene og ritualene som ligger til grunn for dagens jødiske praksis.

Dette stoffet ble først nedskrevet rundt 200 e.v.t, i den hellige lovboken Mishna, som inngår i jødedommens mest omfattende hellige skriftsamling, Talmud.

Ekteskapslovgivningen er samlet i den delen av Mishna som kalles Nashim (Kvinner). Reglene rundt inngåelse av ekteskap behandles i traktaten (kapittelet) Kidushin, (innvielse, helliggjøring).Valget av det teologiske begrepet hellig viser rabbinernes syn på ekteskapet som en hellig institusjon og familien som menneskets naturlige ramme. Oppfatningen er bl.a. basert på 1. Mos. 2,18, som sier: «Det er ikke godt for mannen å være alene.» Talmud føyer til: «Ethvert menneske   som ikke har noen hustru, er egentlig ikke et menneske, for det står: Mann og kvinne skapte han dem.» (BT, Jevamot 63a). Familien anses som den sosiale institusjon som best bidrar til å bevare det jødiske folket og dets tradisjoner.

 Samlivets viktigste formål er å få barn, i følge teksten i 1. Mos. 1,28, der Gud befaler Adam og Eva å være fruktbare og bli mange. I følge rabbinsk tradisjon er likevel det å sette barn til verden en religiøs plikt kun for mannen, mens det for kvinnen er en sosial forpliktelse. Men ekteskapet skal også bidra til både emosjonell og sprirituell fullkommenhet, foruten å beskytte mot utuktige tanker og handlinger. Seksuallivet innenfor ekteskapet anses som hellig, og skal være givende for begge, men foregå på kvinnens premisser. Sølibat har ikke vært velsett – både prestene i tempelet i Jerusalem og de store rabbinere opp gjennom tidene har vært gifte menn.

I følge halakha er mannen er forpliktet til å forsørge, respektere og ære sin hustru og ivareta hennes rettigheter. Mann og kvinne anses som likeverdige for Gud, men de har forskjellige religiøse forpliktelser. Det er f. eks. kvinnen som tenner sabbatslysene og med dette innvier sabbaten, mens mannen leder ritualet som innleder selve sabbatsmåltidet. Blant ortodokse overholdes forskjellene når det gjelder de religiøse forpliktelsene i hjemmet og synagogen, innen ortodoks jødedom kan kvinner f. eks. (fremdeles) ikke bli rabbinere eller religiøse forsangere (kantorer) eller lese fra Tora-rullene. På aller andre områder i livet hersker vanligvis full likestilling i dag, kvinner kan f. eks. ha ikke-rituelle lederverv i menigheten..

Jødedommen ser på samlivet mellom mann og kvinne som den ideelle livsform, men spørsmålene rundt religiøs, sosial og formell godkjenning av homofile og lesbiske samlivsformer blir nå også reist innen jødedommen. Enkelte rabbinere fra reform- og liberal jødedom, samt den nye bevegelsen «Jewish Renewal» godkjenner i dag også slike partnerskap og har utviklet seremonier til dette formål.

Det monogame ekteskapet

Bibeltekstenes valg av ord sier noe om forholdet mellom kjønnene. Mannen «tar» en kvinne til hustru (5.Mos. 22,13). Kvinnen ble viet til mannen og måtte være trofast mot ham, mannen kunne ha flere hustruer og var derfor ikke begrenset til seksuelt samvær med en kvinne. Å ha flere hustruer later likevel ikke til å ha vært særlig utbredt.

Retten til å ekte flere kvinner ble formelt opphevet, for europeiske (askenasiske) jøder, gjennom en forordning (takkana) utstedt av rabbi Gershom Meór Ha-Gola (ca. 960–1028). Overtredelse ville nå føre til ekskommunikasjon (herem). Det ble likevel åpnet for enkelte unntak, f. eks. hvis kvinnen var utilregnelig og ikke   istand til å godta skilsmissedokumentet. Slike unntak måtte gokjennes av minst 100 rabbinere, og ble derfor ikke ofte praktisert. Forordningen var ikke gyldig for sefardiske jøder, men man kunne ta inn en begrensende klausul i ektekapskontrakten. I 1950 utstedte Israels to hovedrabbinere en forordning som forbyr polygami for alle jøder, uansett bakgrunn. Det spesielle unntaket gjelder likevel fremdeles.

Valg av partner

I tidligere tider ble alle ekteskap arrangert av familiene. I dag er dette kun tilfelle innen enkelte ultraortodokse kretser der unge mennesker av forskjellig kjønn ikke møtes sosialt. I andre jødiske kretser finner man vanligvis selv sin partner, men ekteskapsformidling kan hjelpe en å finne den rette. Jødedommen har utviklet mange forestillinger rundt valget av partner, f. eks. ideen om at ens partner er utvalgt av Gud allerede før unfangelsen, og den jødiske mystikken, kabbala, har en forestilling om den todelte sjel som gjenforenes i ekteskapet.

Siden jødedommen er en religion og kultur der religiøs praksis er viktig i det daglige liv, ikke minst i hjemmet, vil mange foretrekke en jødisk partner og et jødisk ekteskap. Den religiøse loven (halakha) tillater ikke ekteskap med ikke-jøder, blandingsekteskap er likevel svært vanlig i mange land i dag. Bortsett fra i staten Israel, som ikke har noen sivil ekteskapslovgivning, kan jøder da gifte seg uavhengig av jødisk lov.

 I følge halakha blir barna alltid jøder hvis moren er jøde, men flere retninger anerkjenner nå også barn med jødisk far som jøder, forutsatt at barna får en jødisk oppdragelse. Dette kan føre til uklarhet rundt barnas status. I de tilfeller der noen gifter seg helt ut av tradisjonen anses dette som et alvorlig anliggende både familien selv og hele det jødiske samfunnet.

Halakha setter også visse begrensninger når det gjelder hvilke jøder som har anledning til å inngå ekteskap og hvem som er forbudt for hverandre. Det kan dreie seg om for nære familierelasjoner eller herkomst. Menn som nedstammer fra de gamle presteslektene (kohanim) skal f. eks. ikke gifte seg med skilte kvinner eller konvertitter. Hvis et slikt ektseskap likevel er kommet istand regnes dette likevel som gyldig, men mannen mister sin status som kohen. En barnløs manns enke kan ikke gifte seg uten først å være blitt «gitt fri» av hans brødre. Dette er en videreføring av det bibelske levirattekteskapet, og innebærer en helt spesiell sermoni kallt halitza. Barn fra visse forbudte forbindelser (mamzerim), kan kun gifte seg med andre med samme status, eller med konvertitter til jødedommen. (Begrepet oversettes ofte med illegitim, men dette er ikke helt dekkende. Barn født utenfor ekteskap er f. eks. kun mamzerim i de tilfeller der moren er gift med en annen enn barnefaren.)

Disse lovene er fremdeles gyldige for ortodokse jøder over alt, mens de forskjellige ikke-ortodokse retningene har satt flere av lovene til side.

 

Forberedelsene

Når to mennesker bestemmer seg for å gifte se etter ortodokst jødisk rituale, er det mange lover og tradisjoner som må overholdes. I tillegg finnes et vell av ulike lokale og etniske tradisjoner.

Det må alltid settes opp en ekteskapskontrakt, en ketuba, som regulerer mannens forpliktelser overfor sin kone, arv i tifelle hans død, samt økonomisk erstatning ved skilsmisse, men man kan også inkludere andre bestemmelser.   Kontrakten skrives på det gamle språket arameisk, noen steder også med oversettelse til stedets språk. Ekteskapskontraktene har opp gjennom tidene gjerne vært rikt utsmykket, og mange menigheter har opprettholdt denne gamle skikken. Kontrakten blir underskrevet av mannen og to mannlige vitner før vielsen. Det var denne kontrakten som tidligere sikret kvinnen økonomisk, den blir derfor hennes eiendom. Selv om dagens kvinner oftest har egne inntekter, fritar ikke det fra kravet om gyldig ketuba.

Når partene er blitt enige, må man finne en passende dato. Vielser skal ikke finne sted på sabbaten og store helligdager, siden gledelige begivenheter ikke skal ta glansen fra hverandre, eller på visse tider av året. Tirsdag anses som en spesielt lykkebringende dag, siden dette var dagen da Gud   to ganger ga uttrykk for sin glede (1. Mos. 1,10–12).   I tillegg tar man hensyn til kvinnens menstruasjonsyklus, siden seksuelt samvær ikke kan finne sted hverken under menstruasjonen eller i uken etter.

Før vielsen må bruden gjennomgå en symbolsk renselsseremoni i det rituellet badet, mikve. Vanligvis skjer dette kvelden før bryllupet. I sefardiske menigheter holder kvinnene også en fest for bruden denne kvelden, tidligere malte man da brudens hender med rød henna. Også brudgommen må forberede seg. I askenasiske menigheter blir brudgommen kallt opp til lesepulten i synagogen for å lese fra Tora-rullene på den siste sabbaten for bryllupet. Det er vanlig å kaste mengder av godteri på ham - til stor glede for de tilstedeværende barna.   På selve dagen skal skal brud og brudgom faste frem til vielsen, og brudgommen skal også resitere en fastsatt syndsbekjennelse, som på forsoningsdagen, yom kippur.

Vielsen

Mishna sier at en kvinne erhverves på tre måter: penger, kontrakt eller samleie. I dag praktiseres kun den første formen, symbolisert gjennom en enkel ring. Dette dreier seg om tradisjon og gammelt rituale, det betyr ikke at kvinnen føler seg ”kjøpt”. Ekteskapsinngåelsen består av to deler, forlovelsen (erusin eller kidushin) og selve vielsen, nisuin.   I gammel tid var det vanlig først å inngå en bindende forlovelse, som innebar at kvinnen tilhørte mannen, men ennå ikke bodde i hans hus. Det kunne gå opptil ett år mellom de to seremoniene. I dag holdes disse fortøpende.

Det Mosaiske Trossamfund i Norge har vigselsrett. Dette betyr av menighetens forstander undersøker dokumentene og foretar den sivile delen av ekteskapsinngåelsen.   I Israel gjennomføres kun en religiøs vielse, i andre land er praksisen forskjellig. Den religiøse vielsen kan finne sted i synagogen, i friluft eller i et festlokale, men alltid under en baldakin, gjerne av silke eller fløyel, som opprettholdes av fire pæler. Denne skal symbolisere brudekammerets intimitet, samtidig som de åpne sidene viser at brudeparet er en del av et fellesskap. Det er vanlig at en rabbiner leder seremonien.

En ortodoks vielse innledes ved at brudgommen trekker sløret over brudens ansikt, etter å ha forsikret seg om at det er riktig kvinne. Skikken har sitt opphav i fortellingen om Jakob som først giftet seg med «feil» kvinne (1. Mos. 29, 15–30). Brudeparet føres så gjerne til baldakinen av sine foreldre. I mange askenasiske menigheter er det vanlig at bruden deretter går syv ganger rundt brudgommen. Deretter resiterer rabbineren velsignelsen over vinen og den gamle forlovelsesvelsignelsen (erusin). Brudeparet drikker så av vinbegeret.   Det er brudgommen selv som tar bruden til ekte gjennom å uttale, på hebraisk,: "Vær helliget til meg med denne ring i samsvar med Moses' og Israels lover " mens han setter en ring på brudens pekefinger. Ved å ta imot ringen viser kvinnen sitt samtykke. Deretter leses ekteskapskontrakten høyt for de tilstedeværende, før den gis til bruden.

I den andre delen av ritualet, nisuin, leses syv spesielle bryllupsvelsignelser som priser Gud. Også disse resiteres over et beger vin, som brudeparet deretter drikker av. I ortodokse menigheter er det viktig at det er ti voksne menn tilstede (minyan). Til slutt knuser brudgommen et glass med foten til minne om det jødiske tempelets ødeleggelse. De nygifte føres så inn i et eget rom, der de tilbringer en stund alene sammen.

I ikke-ortodokse menigheter foregår selve vielsen litt forskjellig, fra sted til sted.   Oftest dekker brudgommen ikke lenger brudens ansikt, og det er nå også vanlig av brudeparet gir hverandre ringer. Kvinner regnes mange steder som fullverdige medlemmer av Minyan med i en slik bønnegruppe, og oppholdet i et eget rom etterpå sløyfes også.

Felles for alle jødiske retninger er at et bryllup er en viktig anledning både for brudeparet selv, for familien og for hele menigheten, og at det må holdes en stor fest med mange gjester. I Norge kan festen foregå i samfunnshuset eller i et festlokale. Etter festmiddagen blir det gjerne spilt opp til dans. I noen svært strrenge miljøer danser menn og kvinner da ikke sammen. Mange familier velger tradisjonell jødisk musikk (klezmer), men annen musikk er også vanlig. I ortodokse menigheter feires brudeparet en hel uke til ende. Det holdes daglige festmåltider, der man gjentar de syv bryllupsvelsignelsene. Først etter denne uken kan brudeparet reise på bryllupsreise.  

Skilsmisse

Ekteskap må inngås i den hensikt å leve sammen livet ut, men jødisk lov tillater skilsmisse hvis ekteskapet ikke oppfyller sin hensikt eller partene ikke kan komme overens. Det er ingen teologiske hindringer for å skilles og heller ikke for gjengifte. Bakgrunnen for dette synet finner vi i   5. Mos. 24, 1–5 der det står   at mannen kan gi kvinnen et skilmissebrev og sende henne bort. Rabbinerne tok utganspunkt i denne teksten og utviklet en fullstendig skilsmisselovgivning.

Hvis begge parter er enige kreves ingen spesielle begrunnelser, ingen separasjonstid og ingen fordeling av «skyld». Rabbineren vil likevel forsøke å mekle for å unngå skilsmisse, særlig der barn er involvert. Det er partene selv som skiller seg, og selve skilsmissen foregår gjennom at mannen gir sin hustru et skilsmissedokument(get) i hånden, enten selv eller gjennom en godkjent mellommann. Ved å ta imot dette godtar hun skilsmissen. Dokumentet, skrevet på arameisk, utformes av en rabbinsk domstol etter helt bestemte regler. Det undertegnes av to mannlige vitner, som ikke må ha tilknytning til noen av partene. Dokumentet frigjør kvinnen slik at hun kan gifte seg med en annen, etter en ventetid på tre måneder, for å være sikker på at hun ikke er gravid. Mannen kan gifte seg med det samme.

Hvis partene er uenige er saken mer komplissert. Siden middelalderen kan kvinnen nekte å ta imot skilsmissebrevet, men mannen kan likevel forlate henne og flytte sammen med en annen ugift kvinne. Dette får ingen juridiske konsekvenser for hans eventuelle barn med vedkommende. Kvinnen kan ikke selv skille seg fra sin mann, men i visse tilfeller kan hun be en rabbinsk domstol om å pålegge mannen å gi henne en get. Loven krever likevel at mannen må gi henne dette frivillig. Rabbinerne kan øve et visst påtrykk, men har i dag få sansjonsmuligheter. I Israel kan rabbinatet overlate en vanskelig mann tildet sivile lovverket som kan legge visse begrensinger på hans bevegelses- og handlefrihet, men ikke alle rabbinere godtar denne fremgansmåten.

Uten gyldig skilsmissebrev regnes kvinnen som gift. Hvis mannen ikke vil gi henne skilsmisse, eller er forsvunnet uten å være bekreftet død, er hun en «bundet» kvinne (aguna).   Hun kan ikke gifte seg igjen, og eventuelle barn med en annen får status som mamzerim. Rabbinerne går derfor til store anstrengelser for å oppspore menn som er forsvunnet. I Israel skaper disse lovene store problemer for mange kvinner, men i Norge har lovene i praksis liten betydning. Ikke-ortodokse retninger løser disse spørsmålene på forskjellig måte, reformjødedommen har f. eks. opphevet flere av disse lovene og godtar også sivile skilsmisser.

Mange norske jøder er gift med ikke-jøder eller har av andre grunner inngått sivile norske ekteskap.   Disse omfattes da ikke av jødisk skilsmisselovgivning. Parter som er gift etter ortodokst jødisk rituale, og vil oppnå en gyldig jødisk skilsmisse, må først få en vanlig skilsmisse gjennom fylkesmannen, deretter en skilsmisse gjennom en jødisk domstol. Ved slike anledninger trekkes det inn rabbinere fra Sverige eller Danmark.

Oppsummering

Dagens jødedom består av mange forskjellige retninger med ulik praksis.   Felles for alle retningene er det positive synet på ekteskapet som den beste ramme for et godt liv. Det livslange ekteskapet anses som idealet, men et ulykkelig ekteskap kan oppløses uten at partene blir stigmatisert hverken teologisk,   juridisk eller sosialt. Gjengifte anses som ønskelig og er vanlig.

Det Mosaiske Trossamfund i Norge er en ortodoks menighet, men ikke alle menighetens medlemmer er selv praktiserende ortodokse. Mange norske jøder er ikke gift i henhold til jødisk lov og mange er gift med ikke-jøder. Dette skaper få praktiske problemer for deltakelse i menighetens liv.

Personer som vil gifte eller skille seg i henhold til halakha, må imidlertid overholde de mange bestemmelsene og restriksjonene som loven og tradisjonen pålegger. Dette innebærer en del begrensninger på partnervalg og kvinnens rettigheter til skilsmisse. I mange tilfeller vil en ikke-jødisk partner konverterer til jødedommen. Begrensningene i kvinners rett til skilsmisse skaper i praksis få problemer i Norge, men store problemer i Israel. 

Ekteskapslovgivning

Ekteskapslovgivning

Jødedommens syn på ekteskap og familie kan føres tilbake til fortellingene og lovtekstene i den hebraiske bibelen, Tanakh. Bibeltekstene beskriver ikke et fast vielsesrituale, men sier noe om praksis. Ekteskapstilbudet måtte aksepteres av pikens far eller bror (i farens fravær) og det måtte avtales en passende brudepris (mohar). Ekteskapet ble fullbyrdet gjennom det rett påfølgende seksuelle samvær. Etter alt å dømme ble det oftest også holdt en fest.

Rabbinere som arbeidet i tiden rundt, og i århundrene etter vår tidsregnings begynnelse, bygget på bibeltekstene og utarbeidet de teologiske forestillingene, juridiske bestemmelsene og ritualene som ligger til grunn for dagens jødiske praksis.

Dette stoffet ble først nedskrevet rundt 200 e.v.t, i den hellige lovboken Mishna, som inngår i jødedommens mest omfattende hellige skriftsamling, Talmud.

Ekteskapslovgivningen er samlet i den delen av Mishna som kalles Nashim (Kvinner). Reglene rundt inngåelse av ekteskap behandles i traktaten (kapittelet) Kidushin, (innvielse, helliggjøring).Valget av det teologiske begrepet hellig viser rabbinernes syn på ekteskapet som en hellig institusjon og familien som menneskets naturlige ramme. Oppfatningen er bl.a. basert på 1. Mos. 2,18, som sier: «Det er ikke godt for mannen å være alene.» Talmud føyer til: «Ethvert menneske   som ikke har noen hustru, er egentlig ikke et menneske, for det står: Mann og kvinne skapte han dem.» (BT, Jevamot 63a). Familien anses som den sosiale institusjon som best bidrar til å bevare det jødiske folket og dets tradisjoner.

 Samlivets viktigste formål er å få barn, i følge teksten i 1. Mos. 1,28, der Gud befaler Adam og Eva å være fruktbare og bli mange. I følge rabbinsk tradisjon er likevel det å sette barn til verden en religiøs plikt kun for mannen, mens det for kvinnen er en sosial forpliktelse. Men ekteskapet skal også bidra til både emosjonell og sprirituell fullkommenhet, foruten å beskytte mot utuktige tanker og handlinger. Seksuallivet innenfor ekteskapet anses som hellig, og skal være givende for begge, men foregå på kvinnens premisser. Sølibat har ikke vært velsett – både prestene i tempelet i Jerusalem og de store rabbinere opp gjennom tidene har vært gifte menn.

I følge halakha er mannen er forpliktet til å forsørge, respektere og ære sin hustru og ivareta hennes rettigheter. Mann og kvinne anses som likeverdige for Gud, men de har forskjellige religiøse forpliktelser. Det er f. eks. kvinnen som tenner sabbatslysene og med dette innvier sabbaten, mens mannen leder ritualet som innleder selve sabbatsmåltidet. Blant ortodokse overholdes forskjellene når det gjelder de religiøse forpliktelsene i hjemmet og synagogen, innen ortodoks jødedom kan kvinner f. eks. (fremdeles) ikke bli rabbinere eller religiøse forsangere (kantorer) eller lese fra Tora-rullene. På aller andre områder i livet hersker vanligvis full likestilling i dag, kvinner kan f. eks. ha ikke-rituelle lederverv i menigheten..

Jødedommen ser på samlivet mellom mann og kvinne som den ideelle livsform, men spørsmålene rundt religiøs, sosial og formell godkjenning av homofile og lesbiske samlivsformer blir nå også reist innen jødedommen. Enkelte rabbinere fra reform- og liberal jødedom, samt den nye bevegelsen «Jewish Renewal» godkjenner i dag også slike partnerskap og har utviklet seremonier til dette formål.

Det monogame ekteskapet

Bibeltekstenes valg av ord sier noe om forholdet mellom kjønnene. Mannen «tar» en kvinne til hustru (5.Mos. 22,13). Kvinnen ble viet til mannen og måtte være trofast mot ham, mannen kunne ha flere hustruer og var derfor ikke begrenset til seksuelt samvær med en kvinne. Å ha flere hustruer later likevel ikke til å ha vært særlig utbredt.

Retten til å ekte flere kvinner ble formelt opphevet, for europeiske (askenasiske) jøder, gjennom en forordning (takkana) utstedt av rabbi Gershom Meór Ha-Gola (ca. 960–1028). Overtredelse ville nå føre til ekskommunikasjon (herem). Det ble likevel åpnet for enkelte unntak, f. eks. hvis kvinnen var utilregnelig og ikke   istand til å godta skilsmissedokumentet. Slike unntak måtte gokjennes av minst 100 rabbinere, og ble derfor ikke ofte praktisert. Forordningen var ikke gyldig for sefardiske jøder, men man kunne ta inn en begrensende klausul i ektekapskontrakten. I 1950 utstedte Israels to hovedrabbinere en forordning som forbyr polygami for alle jøder, uansett bakgrunn. Det spesielle unntaket gjelder likevel fremdeles.

Valg av partner

I tidligere tider ble alle ekteskap arrangert av familiene. I dag er dette kun tilfelle innen enkelte ultraortodokse kretser der unge mennesker av forskjellig kjønn ikke møtes sosialt. I andre jødiske kretser finner man vanligvis selv sin partner, men ekteskapsformidling kan hjelpe en å finne den rette. Jødedommen har utviklet mange forestillinger rundt valget av partner, f. eks. ideen om at ens partner er utvalgt av Gud allerede før unfangelsen, og den jødiske mystikken, kabbala, har en forestilling om den todelte sjel som gjenforenes i ekteskapet.

Siden jødedommen er en religion og kultur der religiøs praksis er viktig i det daglige liv, ikke minst i hjemmet, vil mange foretrekke en jødisk partner og et jødisk ekteskap. Den religiøse loven (halakha) tillater ikke ekteskap med ikke-jøder, blandingsekteskap er likevel svært vanlig i mange land i dag. Bortsett fra i staten Israel, som ikke har noen sivil ekteskapslovgivning, kan jøder da gifte seg uavhengig av jødisk lov.

 I følge halakha blir barna alltid jøder hvis moren er jøde, men flere retninger anerkjenner nå også barn med jødisk far som jøder, forutsatt at barna får en jødisk oppdragelse. Dette kan føre til uklarhet rundt barnas status. I de tilfeller der noen gifter seg helt ut av tradisjonen anses dette som et alvorlig anliggende både familien selv og hele det jødiske samfunnet.

Halakha setter også visse begrensninger når det gjelder hvilke jøder som har anledning til å inngå ekteskap og hvem som er forbudt for hverandre. Det kan dreie seg om for nære familierelasjoner eller herkomst. Menn som nedstammer fra de gamle presteslektene (kohanim) skal f. eks. ikke gifte seg med skilte kvinner eller konvertitter. Hvis et slikt ektseskap likevel er kommet istand regnes dette likevel som gyldig, men mannen mister sin status som kohen. En barnløs manns enke kan ikke gifte seg uten først å være blitt «gitt fri» av hans brødre. Dette er en videreføring av det bibelske levirattekteskapet, og innebærer en helt spesiell sermoni kallt halitza. Barn fra visse forbudte forbindelser (mamzerim), kan kun gifte seg med andre med samme status, eller med konvertitter til jødedommen. (Begrepet oversettes ofte med illegitim, men dette er ikke helt dekkende. Barn født utenfor ekteskap er f. eks. kun mamzerim i de tilfeller der moren er gift med en annen enn barnefaren.)

Disse lovene er fremdeles gyldige for ortodokse jøder over alt, mens de forskjellige ikke-ortodokse retningene har satt flere av lovene til side.

 

Forberedelsene

Når to mennesker bestemmer seg for å gifte se etter ortodokst jødisk rituale, er det mange lover og tradisjoner som må overholdes. I tillegg finnes et vell av ulike lokale og etniske tradisjoner.

Det må alltid settes opp en ekteskapskontrakt, en ketuba, som regulerer mannens forpliktelser overfor sin kone, arv i tifelle hans død, samt økonomisk erstatning ved skilsmisse, men man kan også inkludere andre bestemmelser.   Kontrakten skrives på det gamle språket arameisk, noen steder også med oversettelse til stedets språk. Ekteskapskontraktene har opp gjennom tidene gjerne vært rikt utsmykket, og mange menigheter har opprettholdt denne gamle skikken. Kontrakten blir underskrevet av mannen og to mannlige vitner før vielsen. Det var denne kontrakten som tidligere sikret kvinnen økonomisk, den blir derfor hennes eiendom. Selv om dagens kvinner oftest har egne inntekter, fritar ikke det fra kravet om gyldig ketuba.

Når partene er blitt enige, må man finne en passende dato. Vielser skal ikke finne sted på sabbaten og store helligdager, siden gledelige begivenheter ikke skal ta glansen fra hverandre, eller på visse tider av året. Tirsdag anses som en spesielt lykkebringende dag, siden dette var dagen da Gud   to ganger ga uttrykk for sin glede (1. Mos. 1,10–12).   I tillegg tar man hensyn til kvinnens menstruasjonsyklus, siden seksuelt samvær ikke kan finne sted hverken under menstruasjonen eller i uken etter.

Før vielsen må bruden gjennomgå en symbolsk renselsseremoni i det rituellet badet, mikve. Vanligvis skjer dette kvelden før bryllupet. I sefardiske menigheter holder kvinnene også en fest for bruden denne kvelden, tidligere malte man da brudens hender med rød henna. Også brudgommen må forberede seg. I askenasiske menigheter blir brudgommen kallt opp til lesepulten i synagogen for å lese fra Tora-rullene på den siste sabbaten for bryllupet. Det er vanlig å kaste mengder av godteri på ham - til stor glede for de tilstedeværende barna.   På selve dagen skal skal brud og brudgom faste frem til vielsen, og brudgommen skal også resitere en fastsatt syndsbekjennelse, som på forsoningsdagen, yom kippur.

Vielsen

Mishna sier at en kvinne erhverves på tre måter: penger, kontrakt eller samleie. I dag praktiseres kun den første formen, symbolisert gjennom en enkel ring. Dette dreier seg om tradisjon og gammelt rituale, det betyr ikke at kvinnen føler seg ”kjøpt”. Ekteskapsinngåelsen består av to deler, forlovelsen (erusin eller kidushin) og selve vielsen, nisuin.   I gammel tid var det vanlig først å inngå en bindende forlovelse, som innebar at kvinnen tilhørte mannen, men ennå ikke bodde i hans hus. Det kunne gå opptil ett år mellom de to seremoniene. I dag holdes disse fortøpende.

Det Mosaiske Trossamfund i Norge har vigselsrett. Dette betyr av menighetens forstander undersøker dokumentene og foretar den sivile delen av ekteskapsinngåelsen.   I Israel gjennomføres kun en religiøs vielse, i andre land er praksisen forskjellig. Den religiøse vielsen kan finne sted i synagogen, i friluft eller i et festlokale, men alltid under en baldakin, gjerne av silke eller fløyel, som opprettholdes av fire pæler. Denne skal symbolisere brudekammerets intimitet, samtidig som de åpne sidene viser at brudeparet er en del av et fellesskap. Det er vanlig at en rabbiner leder seremonien.

En ortodoks vielse innledes ved at brudgommen trekker sløret over brudens ansikt, etter å ha forsikret seg om at det er riktig kvinne. Skikken har sitt opphav i fortellingen om Jakob som først giftet seg med «feil» kvinne (1. Mos. 29, 15–30). Brudeparet føres så gjerne til baldakinen av sine foreldre. I mange askenasiske menigheter er det vanlig at bruden deretter går syv ganger rundt brudgommen. Deretter resiterer rabbineren velsignelsen over vinen og den gamle forlovelsesvelsignelsen (erusin). Brudeparet drikker så av vinbegeret.   Det er brudgommen selv som tar bruden til ekte gjennom å uttale, på hebraisk,: "Vær helliget til meg med denne ring i samsvar med Moses' og Israels lover " mens han setter en ring på brudens pekefinger. Ved å ta imot ringen viser kvinnen sitt samtykke. Deretter leses ekteskapskontrakten høyt for de tilstedeværende, før den gis til bruden.

I den andre delen av ritualet, nisuin, leses syv spesielle bryllupsvelsignelser som priser Gud. Også disse resiteres over et beger vin, som brudeparet deretter drikker av. I ortodokse menigheter er det viktig at det er ti voksne menn tilstede (minyan). Til slutt knuser brudgommen et glass med foten til minne om det jødiske tempelets ødeleggelse. De nygifte føres så inn i et eget rom, der de tilbringer en stund alene sammen.

I ikke-ortodokse menigheter foregår selve vielsen litt forskjellig, fra sted til sted.   Oftest dekker brudgommen ikke lenger brudens ansikt, og det er nå også vanlig av brudeparet gir hverandre ringer. Kvinner regnes mange steder som fullverdige medlemmer av Minyan med i en slik bønnegruppe, og oppholdet i et eget rom etterpå sløyfes også.

Felles for alle jødiske retninger er at et bryllup er en viktig anledning både for brudeparet selv, for familien og for hele menigheten, og at det må holdes en stor fest med mange gjester. I Norge kan festen foregå i samfunnshuset eller i et festlokale. Etter festmiddagen blir det gjerne spilt opp til dans. I noen svært strrenge miljøer danser menn og kvinner da ikke sammen. Mange familier velger tradisjonell jødisk musikk (klezmer), men annen musikk er også vanlig. I ortodokse menigheter feires brudeparet en hel uke til ende. Det holdes daglige festmåltider, der man gjentar de syv bryllupsvelsignelsene. Først etter denne uken kan brudeparet reise på bryllupsreise.  

Skilsmisse

Ekteskap må inngås i den hensikt å leve sammen livet ut, men jødisk lov tillater skilsmisse hvis ekteskapet ikke oppfyller sin hensikt eller partene ikke kan komme overens. Det er ingen teologiske hindringer for å skilles og heller ikke for gjengifte. Bakgrunnen for dette synet finner vi i   5. Mos. 24, 1–5 der det står   at mannen kan gi kvinnen et skilmissebrev og sende henne bort. Rabbinerne tok utganspunkt i denne teksten og utviklet en fullstendig skilsmisselovgivning.

Hvis begge parter er enige kreves ingen spesielle begrunnelser, ingen separasjonstid og ingen fordeling av «skyld». Rabbineren vil likevel forsøke å mekle for å unngå skilsmisse, særlig der barn er involvert. Det er partene selv som skiller seg, og selve skilsmissen foregår gjennom at mannen gir sin hustru et skilsmissedokument(get) i hånden, enten selv eller gjennom en godkjent mellommann. Ved å ta imot dette godtar hun skilsmissen. Dokumentet, skrevet på arameisk, utformes av en rabbinsk domstol etter helt bestemte regler. Det undertegnes av to mannlige vitner, som ikke må ha tilknytning til noen av partene. Dokumentet frigjør kvinnen slik at hun kan gifte seg med en annen, etter en ventetid på tre måneder, for å være sikker på at hun ikke er gravid. Mannen kan gifte seg med det samme.

Hvis partene er uenige er saken mer komplissert. Siden middelalderen kan kvinnen nekte å ta imot skilsmissebrevet, men mannen kan likevel forlate henne og flytte sammen med en annen ugift kvinne. Dette får ingen juridiske konsekvenser for hans eventuelle barn med vedkommende. Kvinnen kan ikke selv skille seg fra sin mann, men i visse tilfeller kan hun be en rabbinsk domstol om å pålegge mannen å gi henne en get. Loven krever likevel at mannen må gi henne dette frivillig. Rabbinerne kan øve et visst påtrykk, men har i dag få sansjonsmuligheter. I Israel kan rabbinatet overlate en vanskelig mann tildet sivile lovverket som kan legge visse begrensinger på hans bevegelses- og handlefrihet, men ikke alle rabbinere godtar denne fremgansmåten.

Uten gyldig skilsmissebrev regnes kvinnen som gift. Hvis mannen ikke vil gi henne skilsmisse, eller er forsvunnet uten å være bekreftet død, er hun en «bundet» kvinne (aguna).   Hun kan ikke gifte seg igjen, og eventuelle barn med en annen får status som mamzerim. Rabbinerne går derfor til store anstrengelser for å oppspore menn som er forsvunnet. I Israel skaper disse lovene store problemer for mange kvinner, men i Norge har lovene i praksis liten betydning. Ikke-ortodokse retninger løser disse spørsmålene på forskjellig måte, reformjødedommen har f. eks. opphevet flere av disse lovene og godtar også sivile skilsmisser.

Mange norske jøder er gift med ikke-jøder eller har av andre grunner inngått sivile norske ekteskap.   Disse omfattes da ikke av jødisk skilsmisselovgivning. Parter som er gift etter ortodokst jødisk rituale, og vil oppnå en gyldig jødisk skilsmisse, må først få en vanlig skilsmisse gjennom fylkesmannen, deretter en skilsmisse gjennom en jødisk domstol. Ved slike anledninger trekkes det inn rabbinere fra Sverige eller Danmark.

Oppsummering

Dagens jødedom består av mange forskjellige retninger med ulik praksis.   Felles for alle retningene er det positive synet på ekteskapet som den beste ramme for et godt liv. Det livslange ekteskapet anses som idealet, men et ulykkelig ekteskap kan oppløses uten at partene blir stigmatisert hverken teologisk,   juridisk eller sosialt. Gjengifte anses som ønskelig og er vanlig.

Det Mosaiske Trossamfund i Norge er en ortodoks menighet, men ikke alle menighetens medlemmer er selv praktiserende ortodokse. Mange norske jøder er ikke gift i henhold til jødisk lov og mange er gift med ikke-jøder. Dette skaper få praktiske problemer for deltakelse i menighetens liv.

Personer som vil gifte eller skille seg i henhold til halakha, må imidlertid overholde de mange bestemmelsene og restriksjonene som loven og tradisjonen pålegger. Dette innebærer en del begrensninger på partnervalg og kvinnens rettigheter til skilsmisse. I mange tilfeller vil en ikke-jødisk partner konverterer til jødedommen. Begrensningene i kvinners rett til skilsmisse skaper i praksis få problemer i Norge, men store problemer i Israel. 

Messias og jødedom

Av Katrine Cohen

Seksualitet og jødedom

av Katrine Cohen

Økologi og jødedom

Innlegg fra konferansen om økologi, verdensbilder, verdier og livssyn i Oslo 19-20 september 1998. En presentasjon av konstruktive og destruktive aspekter ved egne tradisjoner i lys av økokrisen.

av Lynn Feinberg

"Og du skal fortelle dine barn"

- en betraktning av overrabbiner Michael Melchior