Hvordan ser jødedommen på synd?

Torahen sier at menneskets drift egentlig er ond. Ikke desto mindre har vi ingen arvesynd i jødedommen, og skriften sier at den sjel som Gud har lagt i oss er ren, helt uavhengig av hvor store syndere våre foreldre var. Når det allikevel tales om synder som nedarves, så forstås dette i jødisk forstand dit hen at foreldrene ved sitt eksempel og sin oppdragelse har et stor ansvar for barnas vei gjennom i livet.

Å synde betyr egentlig å avvike fra den vei Gud har foreskrevet, og det gjør naturligvis alle. Men man må strebe etter at sjelen skal bli bestemmende for driften, og så kan det vise seg at driftene også kan være til det gode. Jødedommen har sammen med alle andre religioner en vei tilbake for mennesker som vil bekjenne og sone at de har gjort noe galt. Denne forsoning kan naturligvis finne sted uavhengig av tid og sted, men jødedommen er spesiell ved å ha avsatt en tid på året, Den store forsoningsdagen (Yom Kippur), nettopp til dette formål. I denne perioden gransker man sine handlinger, gjør opp regnskap over sitt forhold til Gud, og forsøker gjennom bønn og gode gjerninger å oppnå forsoning med Gud. Det ligger i jødedommens natur at dette alltid må være det enkelte menneskes egen oppgave. Det finnes ingen rabbiner eller andre hjelpere som kan fungere som mellommenn. Kun egen erkjennelse, bekjennelse og at man tar konsekvensen ved i fremtiden å føre et bedre liv, kan bringe forsoning. Vår trøst ligger i vår tro på at Gud, som er kjærlighet, vil være villig til å akseptere forsoningen.

Dette forutsetter at mennesket først har løst sine uoverenstemmelser med sine medmennesker. Her er det ikke tilstrekkelig med en bønn til Gud. Man må først få orden i forholdet til sine medmennesker. Har man gjort noen urett, må det først gjøres godt igjen.