Hvordan er forholdet mellom Gud og mennesker?

Jødedommen bygger på "Jeg er Herren din Gud som har ført deg ut fra Egypts land". Alle jøder stod foran Sinai fjell og mottok Torah-en - Guds lov. Den har de siden ført videre til sine barn og barnebarn o.s.v., i en ubrutt tradisjonskjede fram til denne dag. Vår tro er altså ikke kun en teoretisk tro på Gud, men først og fremst at vi stoler på våre foreldre, besteforeldre, o.s.v. Således har å bevise Guds eksistens aldri vært særlig vesentlig i jødisk tenkning. Med Torahen har Gud sagt hvordan Han vil at vi skal kunne tjene Ham og arbeide for det godes sak i våre liv.

I vår trossetning «Hør Israel, Herren er vår Gud, Herren er en» understrekes ikke bare troen på Gud, men også Guds udelelighet. På dette punkt er vi strenge og dogmatiske, for det er grunnlaget for alt annet. Det finnes ikke forskjellige makter og krefter som motarbeider hverandre i et spill, men kunèn Gud, som ikke engang kan deles opp i prinsipper, som f.eks. det gode og det onde. Alt kommer fra den ene Gud. Vi takker Ham, både når det skjer oss noe godt og noe vi forstår som ondt i livet. Læren om Guds enhet har også en annen konsekvens. Den betyr nemlig at når Gud har skapt mennesket i sitt bilde, så finnes det også kun en menneskehet. Derfor er toleranse og rettferdighet overfor medmennesket en uavhengig del av vår Gudsforståelse. Så forskjellige vi måtte være i vårt ytre eller indre, er vi dog alle skapt i samme bilde og har alle del i samme Gud.

Vi tror også at det er usannsynlig at universet og naturen, med sin helt ufattelige rikdom, kan være skapt ved en tilfeldighet. Like usannsynlig mener vi det er at mennesket med sine millioner av celler, med kroppens utallige funksjoner, skal være sammensatt ved en tilfeldighet. Da er det adskillig mer logisk at det bak naturens lover også er en lovgiver, en Gud. Har vi erkjent Guds eksistens betyr det likevel ikke at vi alltid forstår Ham. Her må vi stadig arbeide med oss selv. Det første av våre 10 bud befaler:«Jeg er Herren din Gud». Dette er befalingen om at troen på Gud er et personlig bud, som kun kan overholdes ved konstant å arbeide med sin tro, ja endog å sette spørsmålstegn ved den. Tvilen angår imidlertid mer Guds veier enn Guds eksistens. Når vi på den måten blir bedt om å arbeide med vår tro, er det klart at troen og dermed Gud blir noe veldig nært og personlig. Vi bruker i en av våre sentrale bønner uttrykket «Vår Fader vår Konge» om Gud. Det viser at Gud på den ene side er Kongen; lovgiveren og den altomfattende, og dermed også ufattelig for menneskehjernene. På den annen side Faderen; Han som griper inn i historien, Han som er nær oss, som vi kan finne trøst, sikkerhet og veiledning hos.

Denne forståelse av Gud krever et meget personlig forhold til Ham. Det er karakteristisk for jødedommen at dette personlige forhold kan bli så bramfritt at vi kan tillate oss å «kritisere» Gud når Han handler på en måte som vi mennesker, med den forstand Han har utstyrt oss med, ikke kan fatte. Slik taler allerede den første jøde (Abraham) med Gud, da han har fått budskapet om S'dom (Sodoma) og Amoras (Gomorra) utslettelse. Abraham spør: «Skal hele verdens Dommer ikke utøve rettferdighet?» På samme måte kan Moses tillate seg å diskutere Guds beslutninger, og slik har profeter og senere rabbinere kunnet gjøre gjennom hele den jødiske historie. Dette forhold belyses i den rabbinske historie om jøden som etter Den store forsoningsdag, Yom Kippur, virker veldig tilfreds med resultatet. Rabbineren henvender seg til mannen og spør ham hvori tilfredsheten består, da han nok burde vært litt mere ydmyk etter å ha bekjent sine synder og lagt sitt liv åpent for Guds dom. Men mannen svarer: «Riktignok har jeg syndet rikelig i det forgagne år, hvilket jeg har innrømmet og gjort bot for overfor Gud; men så minnet jeg Gud om at Han visst heller ikke hadde vært feilfri i året som ligger bak. Mange kvinner var blitt enker, barn foreldreløse, og meningsløse kriger og pest herjet verden. Da gjorde vi en handel og tilga hverandre.» Hvoretter rabbineren kommenterer: «Din idiot, du hadde et argument som du kunne ha reddet hele verden med, og så tenkte du bare på deg selv!»

Sammen med denne nærhet ligger det også i religionens vesen en fjernhet som nødvendiggjør ydmykhet. Mennesket er kommet fra støv og vil vende tilbake til støv. Mennesket må erkjenne at det ikke eksisterer og handler ved egen storhet og kraft, men kun på grunn av Guds vilje og nåde. Derfor må vi forsøke å la Gud slippe inn i våre liv, og strebe etter å leve våre liv etter de Guddommelige retningslinjer som vi har fått angitt.

Som allerede antydet tror vi ikke bare at Gud eksisterer, men også at Han en gang i historien har gitt sin vilje til kjenne og åpenbart den. Han har ikke gitt denne åpenbaring til ett enkelt menneske, som alene skulle kunne stå som garantist for den rette overlevering, men åpenbart seg for et helt folk. Denne overlevering skjedde ved Sinai fjell og fant sted med hundretusener av vitner. De opplevde det og overleverte det til kommende generasjoner, og slik fortsatte det slekt etter slekt inntil våre dager, med så stor styrke i overbevisning og etterlevelse at vi, sene arvtakere, føler det som om vi selv opplevde åpenbaringen.

Det er opplagt at dette ikke kan bevises ut fra rent historiske kriterier. For jødene er det sannsynlig å tro at den Gud fra hvem all ånd stammer, også på et tidspunkt har latt menneskeheten få del i Hans vilje. Det er for jøder usannsynlig at Torahens etiske og rituelle lovsystem skulle være formulert av mennesker. Det er like aktuelt i dag i et moderne samfunn, som det var for over 3 000 siden.
Torahens system er oppbygget med balanse mellom sosial-etiske og rituelle bestemmelser. Selvfølgelig er det ikke like naturlig for alle mennesker å akseptere begge deler. Noen velger eller overbetoner det ene i forhold til det andre. I jødedommen kan mennesket ikke få fred med Gud før det har fått fred med sine medmennesker. Det kan ikke bringe ofringer og samtidig støte enken og den farløse fra seg. Ritualet gir en naturlig ramme til etikken. Gjennom ritualene minnes vi konstant etikken, som derved sikres. Torahen er ikke bare noe man praktiserer et par timer om uken i synagogen, men et system som fastsetter hele ens livsmønster, hva enten det dreier seg om barneoppdragelse, behandling av syke og trengende, overholdelse av sabbaten eller hvilken mat man kan spise.

Loven er i konstant utvikling i jødedommen. Ved Sinai fjell ga Gud loven i
2 deler: en skriftlig del og en muntlig del. Den skriftlige kalles Torah (de 5 Mosebøkene). Sammen med den fikk vi en munlig lære. Den viser bl.a. hvilke prinsipper den skriftlige læren bygger på, og gir oss et logisk system som gjør det mulig å tillempe loven på alle mulige situasjoner. På den måten kan loven utvikles og leve evig..

Jøder er ofte blitt beskyldt for å henge seg opp i lovens detaljer. Fariseisme er i kristen språkbruk et meget negativt ladet uttrykk. Jøder ser derimot fariseismen som positiv, og anser seg selv som fariseernes arvtakere. Naturligvis kan overholdelsen av loven til tider oppleves besværlig og tung, og langt fra alle jøder praktiserer fullt ut sin jødedom. De som lever med den jødiske praksis føler imidlertid at de på den måten sikrer at livsidealer og etikk ikke forblir teori. Dermed skaper overholdelse av loven en glede, ikke som selvtilfredshet, men ved bevisstheten om at våre liv er knyttet til det opphøyede, og at vår etikk virkelig kommer til uttrykk i den måte vi lever våre liv på.