Hva menes det med at jødene er "det utvalgte folk"?

Mange har angrepet at åpenbaringen nettopp ble overlevert det jødiske folk, og har gitt uttrykk for at det her skulle ligge en nedvurdering av andre folkeslag. At vi selv aldri har sett slik på åpenbaringen betegnes kanskje best i legenden om at Guds ord ble forkynt fra Sinai samtidig på 70 språk til alle nasjoner, hvis antall i vår gamle tradisjon ble antatt å være 70. Det var ikke unaturlig at nettopp det israelittiske folk stod ved Sinai. De var etterkommere av Abraham, Isak og Jakob, de store skikkelser som aller først tok avstand fra hedenskapet og erkjente at det kun finnes en Gud. Dermed ble israelittene, som arvtakere fra forfedrene, best egnet til å motta overleveringen. Vår utvelgelse består for øvrig i at vi ikke skal holde overleveringen for oss selv, men skal gi den videre til enhver som vil ha del i den. Vi misjonerer ikke for konvertering til den jødiske tro, da jødedommens seremonielle rituelle ramme kun er forpliktende for jøder. Men vi er utvalgt til å spre læren om den ene Gud og om en menneskehet med prinsipper om toleranse og rettferdighet som er konsekvensen av det. Torahen bruker uttrykket «Min sønn, min førstefødte, er Israel». Dermed uttrykkes på den ene side Israels stilling som førstefødte med alle de spesielle forpliktelser som hører den eldste i søskenflokken til. På den annen side antydes at alle folkeslag er Guds barn og har samme adgang til lykke og frelse. De jødiske tenkere er enige om at jødene har oppfylt sin misjon - IKKE når menneskeheten har akseptert den totale jødedom, men når den har akseptert de universelle elementer i Torahens moral-lov, som på så opphøyet måte er videreformulert hos våre profeter.

Dette forhold mellom det universialistiske i jødedommens etikk og det partikularistiske i selve religionens utforming og praksis, er noe helt spesielt for den jødiske religion som skiller den fra alle andre religioner og konfesjoner. Utformingen tar sikte på et bestemt folk og i anselig grad på et bestemt land. Derfor er forståelsen av dualismen mellom det religiøse og nasjonale innenfor jødedommen helt avgjørende for forståelsen av den jødiske tro, og går som en rød tråd gjennom jødisk historie helt frem til moderne tid. Abraham får som sitt første bud beskjed om å dra fra sitt hjemland til Israel, for der bedre å kunne tjene Gud og bli stamfar til et stort folk. Når Moses går til Farao og skal motivere kravet om å la israelittene dra ut, forklarer han det med henvisning til at de skal kunne tjene sin Gud. Da utgangen finner sted, og folket står samlet ved Sinai fjell, knyttes det religiøse til det nasjonale i utformingen av det første bud: «Jeg er Herren din Gud», på den ene side og «som har ført deg ut av Egyptens land, av trelldommens hus» , på den annen. Derved kombineres proklamasjonen av Guds eksistens og av Israels status som fri nasjon.
Senere går de religiøse og nasjonale seire i ett, hva enten de ble vunnet under Moses eller Josva, under dommerne og kong David, eller under makkabeerne. På samme måte blir første og annet Tempels fall i like høy grad nasjonale som religiøse katastrofer. Alle disse begivenheter i den jødiske historie inngår da også i den jødiske almanaks fest- og sørgedager som både blir nasjonale og religiøse merkedager. Alle festene har også en tilknytning til landet Israel, til dets historie og dets landbruk. En stor del av jødedommens sosiale lovgivning kan kun praktiseres i Israel, liksom vi ikke har en bønn, et rituale eller en religiøs seremoni uten at motivet Israel står sterkt fremhevet.

Derfor blir det naturlig at den sist innstiftede religiøse fest er den moderne jødiske stats uavhengighetsdag. Også i det jødiske messias-håp forbindes den nasjonale og den religiøse fullkommenliggjørelse. Det hører med i vårt livssyn at andre kan finne sin vei til den ene Gud, bare veien blir lagt i rettferd og toleranse. Andre kan ha en like stor del i lykke i denne verden og frelse i den kommende, uten at de blir en del av det jødiske folk. Det betyr også at når en person vil konvertere til den jødiske tro og derved bli en del av det jødiske folk, så stilles det store krav til vedkommende. Han må ha studert og praktisert jødedommen gjennom flereår før han virkelig ærlig kan erklære at han vet hva jødedommen går ut på og kan identifisere seg med religionen. Når en slik person er konvertert til jødedommen, da er han imidlertid fullt ut jøde med helt de samme rettigheter og forpliktelser som alle andre jøder. Vi er et folk - ikke en rase. Oppsummert menes det med dette at jødene har en ekstra forpliktelse til å overholde alle budene som Moses mottok fra Gud på Sinaifjellet. Gud forventer dette. Men, alle personer som tror på en Gud og lever et moralsk liv fortjener en plass i himmelen. Jødene er ikke lovet noe som ikke-jøder ikke kan oppnå.