Felles Kaddish på gravlunden

Felles Kaddishen ble åpnet av tre av våre ungdommer som tente lys og sang. Deretter talte vår forstander Ervin Kohn etterfulgt av El Maley Rakhamin og kaddish bønnen.

Minnetale

 

”Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener. Imidlertid mangler vi her i landet forutsetninger for å kunne dømme rettferdig om aksjonen mot jødene. Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at dette ikke skyldes bare mindre dyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker ... Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men det er neppe grunn til å overdrive sympatien.” Dette er sakset fra en leder i Aftenposten 4. april 1933.

 

Nazistenes maktovertagelse i Tyskland i 1933 ble starten på jødeforfølgelsene. Disse skapte i noen grad avsky i Norge. Samtidig var mange engstelig for en invasjon av jødiske flyktninger. Særlig den borgerlige presse. Aftenposten var blant dem. Etter at Arbeiderpartiet kom til makten i 1935 ble det lettere å få innreise for politiske flyktninger fra Tyskland, sosialdemokrater og kommunister. Jødene var imidlertid ikke regnet som politiske flyktninger.

 

Vi er igjen samlet for å minnes starten på deportasjonene av de norske jødene 26. november 1942.

 

772 i tallet. 34 menn kom tilbake. Alle kvinnene og barna ble drept men en gang. 230 av våre familier ble helt utslettet. Norsk flyktningpolitikk er kanskje ikke det landet bør være stoltest av i dag. Og heller ikke på 30-tallet. Etter krigen vedtok Stortinget å ta imot 400 erstatningsjøder fra DP-leire i Europa. De ble kalt erstatningsjøder fordi de skulle erstatte de 738 drepte.

 

 

Stolthet er stikkordet. Det er vel intet barn ønsker mer enn at foreldrene skal være stolte av dem. Behovet for å gjøre foreldrene stolte gir seg ikke nødvendigvis med alderen eller om foreldrene dør. Vi mennesker er rare slik. Når vi står her ved minnesmerket av våre drepte – vår foreldregenerasjon og våre foreldres foreldregenerasjon – er det naturlig å lure på om de ville vært stolte av oss?

 

 

Jeg er overbevist om det. Vi fører stafettpinnen videre. Vi har ikke brutt lenken. De få hundre jødiske nordmennene som kom tilbake fra Sverige etter krigen tok fatt på gjenoppbyggingen av jødisk liv i Norge. De kom hjem til ingenting. Noen hadde mistet alle sine. Alle hadde mistet noen. Det var jo aldri meningen at noen skulle komme tilbake. Jødene skulle ikke bare likvideres fysisk, men også økonomisk. De som kom hjem etter krigen kom hjem med to tomme hender til ingenting. Traumatiserte i ulik grad fikk de beskjed om å holde kjeft og være fornøyd med å være i live. Uten offentlige traumeteam og NAV bygget og gjenoppbygget de familier og menighet av restene.

 

 

Det kom etter hvert litt nye tilskudd til menigheten. De før nevnte overlevende fra leirene og senere de som lenge gikk under navnet de nyankomne. Vi får stadig nye skudd; Fra Israel, fra USA, fra Frankrike, fra Danmark, Sverige, England. Noen av de nye skuddene er norske konvertitter. På samme måte som våre konvertitter både sier ja til den jødiske religionen og blir en del av den kollektive jødiske historien er det viktig at våre nye medlemmer blir en del av vårt kollektiv og en del av vår menighets historie.

 

 

Vi lever denne historien i dag. Vi har fortsatt det arbeidet som de hjemvendte startet. De ville vært stolte av oss. De ville vært stolte av at vi har respekt for de gamle tradisjonene. De ville vært stolte av at vi fortsatt har alle de gamle institusjonene. De ville vært stolte av at vi stadig tenker nytt og bygger nye. Vi har i dag en levende barnehage med to avdelinger med plass til 36 barn. Vi har et tilbud til våre eldre, så vel føre som uføre. De ville vært stolte av at vi har utvidet undervisningen av våre unge til 18 år. Det er langt fra slutt på undervisningen etter bar og bat mitzva. De ville vært stolte av museene våre og HL-senteret, som sikrer at historien vår både blir husket og forsket på. De ville vært stolte av vårt bidrag til storsamfunnet. De ville vært stolte av den anseelse vår lille gruppe nyter i storsamfunnet. De ville vært stolte av at vi gir stadig nye generasjoner en jødisk tilhørighet og identitet. De ville vært stolte av at DMT er en garantist for fortsatt jødisk liv i Norge.

 

 

Vi er ved slutten av jubileumsåret for Grunnloven av 1814. 21. januar i år holdt jeg et foredrag i Lagtingssalen i Stortinget der jeg bl.a. sa at vi som nasjon ennå ikke hadde problematisert §2, jødeparagrafen. Hva Eidsvollsmennene visste, hvilke debatter som pågikk, hvilke argumenter som ble fremført og hvem som fremførte dem. Det fikk vi vite da Håkon Harket lanserte sin bok Paragrafen i den gamle Eidsvollsbygningen den 4. mai. Et annet høydepunkt i jubileumsåret kom rett før Stortinget tok sommerferie med loven som sikrer oss retten til brit mila. Etter flere års heftige debatter besluttet et modig storting så godt som enstemmig, mot to stemmer, å sikre oss våre muslimske brødre denne retten. Et høydepunkt var også Marte Michelets bok Den største forbrytelsen, som ble utsolgt på to dager. Med anmeldelser som årets beste bok og årets viktigste bok samt Brageprisen viste det norske folk at det endelig var klar til å kjenne på ubehaget.

 

 

Et siste høydepunkt fikk vi på datoen 26. november da det offisielle Norge, med HKH Kronprinsen i spissen deltok på en høytidelig avduking av et stort maleri av Samuel Steinmann i Universitetets Gamle Festsal. Maleriet skal inntil videre henge på universitetet på Blindern og være en stadig påminnelse om det norske Holocaust, for stadig nye generasjoner. Men fremfor alt en påminnelse om at Hitler ikke vant. Samuel er malt i en positur der han står rett i ryggen skuende utover og oppover. Det er et flott symbol på at alle dem Sammy representerer reiste seg igjen, lot seg ikke knekke, lot seg ikke utrydde.

 

 

Det er ingen tvil om at vi er en liten minoritet. En liten og sårbar minoritet. Vi har vår lidelseshistorie. Vi er her hvert år på denne datoen, siste søndag før hannuka, for å minnes våre drepte, våre ofre. Men vi lever ikke i offerrollen. Offerrollen er ikke bærekraftig. Offerrollen er ikke produktiv. Offerrollen er ikke helsefremmende. Tvert imot er vi stolte, integrerte, produktive nordmenn som tilhører den jødiske nasjonale minoriteten i Norge. Vi tar vare på vår gamle historie, vi lever vår levende historie og vi planlegger for historien som ligger foran oss. Jeg er overbevist om at våre foreldre ville vært stolte av oss.

 

  

 

 

 

 



Verdig hedring av Samuel Steinmann

Den 26. november i år ble Samuel Steinmann, som siste gjenlevende fra transporten av norske jøder med S/S Donau den 26. november 1942, hedret med avdukingen av et portrett.

På dagen 72 år etter transporten av norske jøder med S/S Donau, ble den siste gjenlevende av de ytterst få som ovelevde fangenskapet, hedret med avdukingen av et portrett. HL senteret og UiO sto som arrangører.

Portrettet ble laget etter et initiativ fra Nanna Segelcke og det er malt av Kurt Andrè Vikshåland. Tilstede ved begivenheten var bl.a. Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon, ordfører Fabian Stang,  to statsråder, flere stortingsrepresentanter og 6 ambassadører. Arve Tellefsen sto for en del av det musikalske innslaget. Det var massiv pressedekning, bl.a. i Dagsrevyen og Kveldsnytt.

Arrangementet fant sted på Universitetet i Oslo hvor også maleriet skal henge. Det var en vakker og fin hedring.

Vi gratulerer!

Meld fra om antisemittiske handlinger og ytringer

Antisemittiske handlinger og ytringer omfatter fysisk trakassering, verbal trakassering, psykisk trakassering og diskriminering av personer fordi de er jøder. Dersom du har opplevd slik trakassering, oppfordrer vi deg til både å rapportere til oss – bruk skjemaet nedenfor - og til å anmelde forholdet til politiet.

Hvis du er i tvil om du har blitt utsatt for antisemittisme, oppfordrer vi deg likevel til å rapportere til oss. Vi vil uansett kunne gi deg råd om hvordan du kan håndtere situasjonen. Hendelser du rapporterer eller anmelder bør ikke være mer enn ett år gamle. Navn på personer som har utført antisemittiske handlinger eller trakasseringer vil ikke bli oppbevart i databasen

Du kan rapportere anonymt, men hvis du rapporterer under fullt navn, vil vi kunne kontakte deg. Det er spesielt viktig ved alvorlige overgrep. Navnet ditt vil ikke bli offentliggjort. Opplysningene samles i en database som bare noen få personer med taushetsplikt har tilgang til.

 

Antisemittisme
  1. En hendelse jeg selv har opplevd
    En hendelse som noen andre har opplevd
  2. Mann
    Kvinne
  3. Ja
    Nei
  4. Ja
    Nei
  5. Hvis du svarer nei, men senere ønsker at vi skal kontakte deg, ber vi om at du sender inn et nytt skjema.