|
1960 - 1992
| |
Bergstiens samfunnshus
Det Mosaiske Trossamfunds hus ble bygget for midler skjenket av jøder i Norge og for erstatningsmidler, som Tyskland betalte etter krigen for nazistenes ugjerninger mot jødene.
Den internasjonale organisasjonen Claim Conference forvaltet erstatningsmidlene og utbetalte 90.000 dollar til Det Mosaiske Trossamfund, som en av de jødiske menigheter som hadde lidd under nazi-tysk okkupasjon i Europa.
Bergstiens Samfunnshus ligger inntil synagogen og huser menighetens aktiviteter.
Der er møtesalen, rom for undervisning, møter, mediatek, bibliotek og DMT's regnskapskontor. Den jødiske barnehagen disponerer siden 1981 det som tidligere var en mindre sal. Det er to separate kjøkken, ett for melkemat og ett for kjøttmat.
Dessuten er det leiligheter for rabbiner, kantor/lærer, vaktmester og noen hybler som leies ut.
I den første tid ble store deler av huset leid ut til organisasjoner utenfor trossamfunnet, for å få dekket utgifter. Prioriteringen av bruken av samfunnshusets lokaler til menighetens egne formål, har i de seneste ti årene ført til en rik oppblomstring av aktiviteter. |
| 1970 |
Nansenkomiten - den norske komité mot antisemittisme - konstituerte seg med Odd Nansen som formann.
Forstander for Det Mosaiske Trossamfund siden 1976 er Kai Feinberg.
Etter 1988 har vervet vært delt i forstander og formann.
Første rabbiner på mange år: |
| 1980 |
ble rabbiner Michael Melchior høytidelig innsatt som rabbiner for Det Mosaiske Trossamfund. |
| 1983 |
arrangerte Nansen-komitéen i Oslo, en internasjonal høring om antisemittisme under ledelse av Elie Wiesel, bl.a. den nåværende formann Eigil Nansen og professor Leo Eitinger som medvirkende. Høringens sluttdokument, Oslo-erklæringen, tar til motmæle mot det eldgamle spøkelset, antisemittismen - i senere tid også i antisionistisk forkledning. Oslo-erklæringen oppfordrer til dens bekjempelse, spesielt i pedagogiske institusjoner. Oslo-erklæringen er undertegnet av Nansenkomitéen, internasjonale menneskerettsforkjempere, samt av parlamentariske ledere i Det norske Storting. |
| 1992 |
Antisemittismen eksisterer fremdeles her i Norge, hos ytterliggående grupper som har bevart sitt hat til jødene. Stort sett har disse gruppene hatt dårlige kår her i landet og er blitt møtt med forakt.
Betenkelig er det imidlertid at den oppvoksende generasjon, som ikke selv har opplevd Holocaust og bare kjenner den fra noen linjer i historiebøkene, ikke føler samme ansvar for det som skjedde da jøder ble utryddet.
Selv nå, i 1992, er forskjellige former for antisemittisme i ferd med å bli «akseptert»: Gjennom internasjonal . terrorisme og hat mot Israel, hvor alle jøder anses som «rettferdige» mål for angrep. Hater man jødene, slutter det aldri med jødene.
Uhyggelig er det når noen rett og slett benekter at Holocaust har funnet sted. Enda farligere blir det når enkelte prøver å relativisere Holocaust, ved å si at det bare er en del av historien som stadig gjentar seg, at israelerne egentlig er som nazister: «Når alle er skyldige, er ingen skyldige!» jødene har alltid vært en liten minoritet i Norge - og det er viktig at det store flertallet av våre landsmenn ikke viser nøytralitet eller likegyldighet når de møter hatet.
I den jødiske menighet føler vi ansvar for å bevisstgjøre samfunnet om dette.
|
|
