Sionismen

Sionismen har gjennomgått et velde av forandringer og overganger, men tross i motstand og heftige diskusjoner blant sionistene selv har bevegelsen vært forenet om én ting: Å opprette et hjemland for det jødiske folk i det som jødene har kalt Eretz Israel, som betyr "Israels land". Ordet sionisme kommer av Sion, en betegnelse for Jerusalem. Sionismen har sine røtter i Det Gamle Testamentet, som forteller at Gud for 4.000 år siden lovte patriarken Abraham Kana'ans land, slik det står i Første Mosebok. Abrahams barnebarn fikk navnet Israel, og siden det ble hans etterfølgere kalt israelitter.

Det har bodd jøder i Israel siden utvandringen fra Egypt, og jødene har i mange år hatt nasjonal selvstendighet der. Drømmen om at jødene en dag skulle vende tilbake til hjemlandet oppstod første gang, da de i år 586 fvt. ble drevet i landflyktighet fra kongeriket Judea.

"Glade kibbutz-barn på vei til arbeidet"

Jødene vendte raskt tilbake og opprettet deres egen stat. Men 63 år fvt. ble landet igjen okkupert, denne gangen av romerne. I år 70 ble jødenes andre Tempel i Jerusalem ødelagt, og de ble enda engang utvist fra det landet, som romerne nå hadde gjort til en romersk provins med navnet "Syrisk Palestina".
Landet ble i de neste årtusener regjert av forskjellige okkupasjonsmakter, herunder romere, arabiske sjeiker, kristne, korsfarere og tyrkere.
Tanken om å vende tilbake kunne ikke bli til virkelighet. Religiøse jøder trodde at kun Messias kunne føre dem tilbake til det hellige land.
Selv om det til alle tider har bodd jøder under forskjellige herredømmer, var det kun ganske få som i århundrenes dro tilbake for å slutte seg til de små gruppene, som stadig bodde blant den arabiske befolkningen.
Både i Jerusalem ved Klagemuren, som er restene av tempelet som ble ødelagt av romerne, og blant jøder spredt rundt over hele verden, ble Eretz Israel og Jerusalem nevnt i de daglige bønnene. Men de skulle gå nesten 2.000 år før det oppstod en bevegelse, som arbeidet for at jøder kunne vende tilbake.