Jøder og arabere i Palestina

Det sionistiske ønske om en stor jødisk immigrasjon til Palestina og om å opprette en jødisk stat har ført til en lang og blodig konflikt mellom jødene og senere Israel på den ene siden og de palestinske araberne og Israels arabiske naboland på den andre. Slik kom sionismen ikke lenger til bare å berøre jødenes historie og den jødiske immigrasjonen, men også den konflikten mellom to folk, som gjennom årene har dominert vår tids syn på Midtøsten.

Konflikten mellom jøder og arabere skyldtes fra begynnelsen av ikke at de hadde to forskjellige religioner, for jødedommen og islam har i mange tilfeller kunnet eksistere stille og fredelig side om side. Konflikten skyldtes først og fremst at de to folkene krever å bo og bestemme over seg selv på det samme stykket land på det samme tidspunktet i historien. Den oppstod ikke som et slagsmål mellom to forskjellige trosretninger, rabbinere overfor imamer eller Davidstjernen overfor Halvmånen, men som et spørsmål om jord, vann og ørken.

Selv om det i årene etter Første Verdenskrig kom flere og flere jøder til Palestina, bodde det fremdeles langt flere arabere der. De to folkene hadde levd fredelig side om side i flere hundre år, men med en voksende jødisk befolkning følte mange arabere og deres ledere seg truet.

De nyankomne jødene tilhørte en helt annen kultur, de snakket et fremmed språk og var ofte uvitende om de lokale skikkene og tradisjonene. Resultatet var en spredt arabisk uro i løpet av 1920-årene, men den britiske regjeringen, som administrerte Palestina, bekreftet allikevel deres støtte til et jødisk hjemsted uten å love noen, verken en jødisk eller en arabisk stat.

Noen arabere hadde støttet Storbritannia under Den Første Verdenskrig, og britene hadde også lovet arabere i hele Midtøsten nasjonal uavhengighet. De palestinske araberne følte seg derfor forrådt.