Den politiske sionismen

En politisk sionisme kunne nemlig ikke oppstå før det jødiske liv, spredt utover de fem verdensdelene, var blitt mer sekularisert, dvs. mindre religiøst. I løpet av det 18. århundret hadde en prosess begynt, inspirert av opplysningstiden, som fikk fornuft og rasjonalitet til å spire overalt i Europa. Den jødiske opplysningen ble satt i gang med den tysk-jødiske filosofen Moses Mendelsohn, som var den første jøden som åpent talte for jødenes politiske frigjørelsen og like rettigheter.

Mange europeiske jøder var begeistret for at ed nå kunne ta del i det livet som omgav dem. Men dessverre var ikke alle europeerne like begeistret for jødene. Til tross for den formelle likestillingen oppstod det mot slutten av det 19. århundret en kraftig antisemittisme i flere land. I Tyskland, Frankrike, Østerike-Ungarn ble det stiftet antisemittiske partier. I Russland startet en bølge av ekstrem nasjonalisme, og voldelige opptøyer (pogromer) mot jødene fant sted i disse årene.

De alvorlige pogromene i 1881 overbeviste en del jøder om at de aldri ville kunne oppnå full likestilling med mindre de hadde deres eget nasjonale hjemsted. Denne ideen ble for første gang formulert av den russiske jøden Leon Pinsker i 1882, i hans tidsskrift "Autoemancipation" (selvfrigjørelse) og en liten gruppe av de i alt to millioner jøder, som flyktet fra Russland mellom 1880 og 1914, innvandret til Palestina og grunnla de første jødiske landbrukskoloniene (kibbutzer). Palestina var på det tidspunktet under tyrkisk herredømme.

Sionismen oppstod på et tidspunkt, da det ble flere og flere ikke-religiøse jøder i Europa. Da jødene hadde begynt å ta del i deres omgivelsers kultur og politiske debatt, var det for sionistene vanskelig å få innpass. Især i Tyskland vokste det en liberal jødisk reformbevegelse, der tilhengerne mente at jøder ikke er et folk med en spesiell kultur, og slett ikke med et hjemland i det fjerne Palestina. De følte seg mer som tyskere, franskmenn og nordmenn, enn som medlemmer av det jødiske folk.