Balfour-deklarasjonen

Den britiske utenriksministeren Arthur J. Balfour underskrev den 2. november 1917 en erklæring på vegne av den britiske regjering, hvor han støttet ideen om "et nasjonalt hjemsted for det jødiske folk". Første Verdenskrig var i full gang, og Balfour forsøkte å vinne jødenes støtte til de allierte. Selv om jødene bare utgjorde ti prosent av befolkningen i Palestina, og selv om Balfour-deklarasjonen ikke var bindende, og britene ennå ikke hadde mandat over Palestina, ble den av alle sionistene oppfattet som en viktig bekreftelse på saken deres.

Etter Første Verdenskrig ble Palestina et britisk mandat under Folkeforbundet. En av britenes første handlinger var å utskille ca. 2/3 av mandatområdet og gi det til en arabisk sjeik, som hadde støttet britene under Den Første Verdenskrig. Det ble til Transjordan og senere Jordan.

I det resterende området, Palestina, vokste antallet jøder i løpet av de neste 28 årene fra 50.000 til 600.000. I Jerusalem ble det opprettet et jødisk universitet, mens byen Tel Aviv raskt vokste til en stor middelhavsby. Kibbutzene ble spredt utover landet og var en viktig faktor i landet oppbygning.