Jerusalems seks dager og syv porter

I nesten 20 år var Jerusalem, Israels hovedstad, en splittet by splittet av høye murvegger. Den nye delen var en del av Israel, mens gamlebyen var under arabisk kontroll. Israels befolkning hadde ingen adgang.

En dag brøt krigen ut (etter at krigen var over, ble den kalt for sekdagers-krigen, fordi den varte i seks dager). Over hele landet kjempet Israels soldater tappert, og vant store slag. Snart nådde de fram til den gamle delen av Jerusalem, og gjorde seg klare til å gå inn. De så på den store muren som omringet byen og de åtte portene (syv åpne og en murt igjen). De visste ikke hvilken port de skulle gå inn igjennom. Mens de stod og prøvde å finne ut hvor de skulle entre byen, skrek hver av portene ut: "Kom inn gjennom meg ! Kom inn gjennom meg !"

Deres rop ble ble hørt i himmelen, men G-d og englene hans klarte heller ikke å bestemme hvilken av portene fortjente å være inngangen for soldatene som hadde kommet for å frigjøre den hellige byen.

Da sa engelen Michael:
"G-d i himmelen! Alle portene er vakre. Hver og en av dem fortjener å være porten der soldatene entrer gamlebyen. La hver av portene snakke og forklare hvorfor nettopp den burde bli valgt."

G-d syntes at dette var en strålende idè, og ba portene si deres mening.

Jaffaporten snakket først:
"To viktige veier fører ut fra meg. En går til Jaffa og havet; den andre går til Hebron, til våre forfedre, Abraham og Sara, Isak og Rebekka og Jakob og Leahs graver. Vær så snill å la soldatene komme inn gjennom meg. Jeg er en sterk port som ingen vind kan blåse overende. Nær meg står Davids tårn. Sammen vil vi sørge for at Israels soldater entrer byen trygt."

Da englene hørte dette, utbrøt de:
"Jaffaporten er den mest verdige til å bli valgt som soldatenes inngang til gamlebyen, fordi den er den sterkeste."

Så talte Damaskusporten , høy og oppreist med en kraftig stemme:
"Jeg er den største og vakreste av alle portene. Alle veier som leder nordeover fra Jerusalem starter her med meg, så la soldatene komme inn her!"

Og englene utbrøt:
"Damaskusporten må være den mest verdige som soldatenes inngang til gamlebyen, fordi den er den største."

Så sa Sionporten helt ærlig:
"G-d i himmelen! Jeg bærer navnet på denne hellige by - Sion. Se på meg. Jeg er forslått og ødelagt av alle kampene rundt meg. Det ville bare være rett at en seier ble vunnet gjennom meg. Vær så snill å velg meg."

Og englene utbrøt:
"Sionporten må er helt klart den mest verdige til å bli valgt som soldatenes inngang til gamlebyen, fordi den har lidd mest."

Med en hevet stemme sa Møkkaporten:
"Kjære G-d, se på meg. Jeg er skrøpelig og skamfull. Halve meg er begravet under bakken. I århundreder er Jerusalems søppel blitt kastet på meg. Men misforstå meg ikke - jeg ville heller være dekket av Jerusalem søppel enn med alle verdens juveler! Hver dag ser jeg bort på Vestmuren som står like i nærheten, og dersom den er lei seg, trøster jeg med håpfulle ord."

"Ja, det stemmer" mumlet Vestmuren.

Og englene utbrøt:
"Muligens er Møkkaporten den mest verdige som soldatenes inngang til gamlebyen, fordi den er den mest neglisjerte, men osgå den mest medlidende."

Deretter talte Blomsterporten:
"Det ville ikke være passende for soldatene å entre den hellig by gjennom den skitne, forfalne Møkkaporten. De burde komme inn hos meg. Jeg vil lage blomsterkranser, og gi dem til soldatene når de entrer gjennom meg på deres ferd mot gamlebyen. La dem komme inn her."

Og englene utbrøt:
"Kanskje er Blomsterporten den mest verdige som soldatenes inngang til gamlebyen, fordi den er den søteste."

Neste stemme til å bli hørt var Nyeporten:
"Jeg er den minste og nyeste av alle portene. Jeg er så ny at jeg at jeg ikke engang telles blant de syv portene. Jeg har ingen rett til å be om privilegier, men mitt hjerte verker. Hele dagen foregår kamper rundt meg. Araberne står oppå meg og skyter ned på soldatene som står på utsiden av muren. Jeg prøver å rive dem ned, men kan ikke. Kanskje vil de israelske soldatene nå passere gjennom meg og hjelpe meg."

Og englene utbrøt:
"Sant er det at Nyeporten er den mest verdige til å bli valgt som soldatenses inngang til gamlebyen, fordi den forsøkte så hardt å rive ned Israels fiender."

Neste ut var Gullporten. Dens stemme var dempet fordi den var lukket, murt igjen på begge sider.
"Verdens Herre", startet den. "I flere år har min inngang vært stengt. Alle de andre portene åpner og lukker seg, men jeg kan ikke røre meg fordi store steiner blokkerer inngangen min. Det ville bare være rett å la nettopp soldatene komme inn her."

Og englene sa:
"Det er mulig at det er den mest verdige, men Gullporten kan bare åpnes når Messias kommer, så den blir nok nødt til å vente frem til da."

G-d pekte på Løveporten og sa:
"Det er fortsatt en port igjen til å presenter sitt synspunkt. Etter det vil vi bestemme oss." Men Løveporten sa ingenting. "Snakk!", gjentok G-d. Løveporten begynte å snakke med lav stemme: "G-d i himmelen. I alle retninger ser jeg kamper og folk som skades. Hjertet mitt brister, jeg klarer ikke å se på lenger. Det går for det samme hvilken port soldatene går inn igjennom, bare det blir slutt på kampene."

G-d og englene hørte disse orden og begynte å viske ivrig seg imellom. G-d vendte seg mot Løveporten og sa: "Du bryr deg mer om soldatenes liv enn om din egen ære. Derfor har vi bestemt at soldatene vil entre gamlebyen gjennom deg. La de unge løvene gå hen og entre gjennom Løveporten."

Innen kort tid hadde soldatene passert gjennom Løveporten i sine pansrede biler, steget opp på Tempelberget og befridd byen. Ved Vestmuren kunne en høre den sterke lyden fra en shofar. Lyden hørtes over hele landet. Da visste alle at Jerusalems porter var åpne og at den hellige byen var nok en gang blitt gjenforent.